Tokyo Tribe (2014), Japan, Regi: Sion Sono

RAP ATTACK!

Tokyo Tribe er basert på mangaen med samme navn, og er ikke noe mindre enn en hiphop-musikal. Jeg er selv ekstremt inn i hiphop, så jeg har lenge tenkt at det må jo i alle fall bli litt artig når selveste weirdoen Sion Sono  har regi. Det må jo i hvertfall bli litt sært. Jeg har også lagt merke til at veldig mange rundt omkring rett og slett hater denne filmen.

Så falt den i smak for undertegnede? Vel, jeg synes ikke det var så dårlig som en del skal ha det til, man har en del av de sprø karakterene som dukker opp i andre filmer av Sono. Ganske sært med en sønn av en gjengboss, som har mennesker som møbler.

Historien i Tokyo Tribe må jeg si er ganske dårlige greier, det handler om at gjenger går sammen for å stoppe den ondeste av de onde gjengene. Hovedskurken her synes jeg, som også veldig mange andre synes at rett og slett var helt elendig, han er feit jævel som ikke har en eneste hjerne-celle virker det som, at han har klart å ta over underverdenen er noe jeg ikke klarer å forstå. Selv om historien ikke holder mål, så synes jeg aldri filmen ble kjedelig, det skjedde så og si noe hele tiden. Filmen tar ikke mange pauser for å si de sånn. Det er også mange ingredienser man kjenner igjen fra andre Sion Sono-filmer, som kannibalisme, voldtekt, nakenhet og ekstremvold, men jeg synes dette er mye bedre brukt i filmer som Suicide Club (2001), Cold Fish (2010) eller Guilty of Romance (2011) . Filmen blir så tegnefilmaktig at man nesten ikke klarer å bli i nærheten av sjokkert.

Humoren i Tokyo Tribe er også ganske døv. Det er veldig mye penis-vitser her som jeg ikke syntes funka i det hele tatt. Jeg likte noe av voldshumoren, rett og slett fordi det ble veldig tegnefilm, litt som i den mye bedre Ichi the Killer (2001).

Så hvordan fungerte musikal-delene av filmen? Syntes det var litt opp og ned, noen av skuespillerne klarte og ha en god flyt på rappingen sin mens andre ble ekstremt monotone, beatsa de brukte kunne også ha variert litt mer synes jeg. Det er jo så og si samme type stil på beatsa uansett hvilken gjengen man følger.

Alt i alt kan jeg jo si at Tokyo Tribe er en ganske dårlig film, men som likevel har underholdningsverdi, den ble aldri kjedelig for meg. Men det er en seig ettersmak av at dette kunne blitt så mye bedre enn det ferdige resultatet.

Getting Any? (1994), Japan, Regi: Takeshi Kitano

Ladies and Gentlemen, welcome aboard Instant Hell Airlines

Takeshi Kitano er uten tvil en snodig kar. Han lager voldelige filmer som Hana-bi (1997) og Outrage (2010), men også kunstneriske filmer som den vakre Dolls (2002). Men han har også lagd noe skikkelig sære filmer som den undervurderte og svært morsomme Glory to the Film Maker (2007). Getting Any? går helt klart som en av de sære filmene til Kitano.

I Getting Any følger vi idioten Asao (Dankan) i hans søken etter sex. Han har helt fra starten av filmen fått det for seg at han kommer til å få seg action ved å kjøpe seg en bil. I og med at han har dårlig råd kjøper han en skikkelig kassebil. Det er ganske festlig i en scene der han stopper ved en buss som har fått motorstopp i håp om at dama som står der skal håpe inn med han, men så viser det seg at alle på bussen skal sitte på. Vi får se en overfylt bil, både innvendig og utvendig. Lo godt av den scenen der.
Getting Any er på mange måter en stor vits. Vi følger Asaos dumme ideer for å få seg noe. Alt fra å prøve å rane en bank til å prøve seg som et forsøksdyr for to sære forskere. Mye av vitsene er mer forståelige dersom man har litt kjennskap til japansk kultur, som samurai-filmer og Godzilla. Jeg tok det meste av humoren, men mye av problemet med filmen er at det er mange morsomme situasjoner, men har ofte tendenser til å gå ut i det kjedelige. Joda, klart er det sært, men det begynner som regel ett sted og så blir det ikke tatt noe særlig lenger likevel. Dankan er god som idioten, og man føler hele tiden at han tar dumme beslutninger etter hverandre. Det er bare så synd at Kitano kunne gjort dette så enda mye mer morsomt.

Getting Any er en helt ok film, og er jo verdt å se for fans av Takeshi Kitano, og man får jo noe festlige scener. Men det er nok ikke en film jeg kommer til å sette på så altfor ofte. Da føler jeg at tidligere nevnte Glory to the Film Maker og Gen Sekguchis geniale Survive Style 5+ er mye festligere og egentlig enda særere.

Kumiko the Treasure Hunter (2015), USA, Japan, Regi: David Zellner

Skattejakt i snøføyka

Kumiko spilles av Rinko Kikuchi, hun er kanskje mest kjent som det kvinnelige motstykket i makkverket Pacific Rim (pen og se på den filmen, men historie var ræva). Kumiko er en 29 år gammel kvinne som finner en VHS av filmen Fargo og blir overbevist etter å ha tittet på den, at filmen er et kart for å finne en skatt. Dette tar Kumiko på en reise fra Tokyo til det nokså mye kaldere Minnesota.

Kumiko er en veldig ensom og introvert dame. Hun blir  skikkelig dårlig behandla av sjefen (Nobuyuki Katsube) og de andre jentene på jobb. Jeg kjente meg godt igjen i Kumiko, i og med at jeg ganske så ofte er en introvert jævel selv. Jeg synes Kikuchi spiller utrolig bra som Kumiko. Får tydelig frem hvor isolert hun er og hvor mye hun lever inni sin egen verden. Man får skikkelig sympati med henne, selv når hun gjør ting man kanskje ikke burde gjøre. Det her er en kvinne som så lenge har blitt kuet, at man heier på henne når hun endelig slår tilbake. Om hun finner skatten eller ikke skal ikke jeg si noe om, men det blir en smått snodig tur og hun møter på en del naive folk underveis, blant annet en politimann (spilt av regissøren selv David Zellner) som prøver å hjelpe henne. Man føler gjennom hele filmen at Kumiko virkelig prøver å komme seg bort og forsvinne fra sin meningsløse virkelighet i Tokyo.

Kumiko the Treasure Hunter kan til tider nesten virke som en Cohen-brødrene-film, med karakterer som tenker og handler på en måte som ville virket helt irrasjonelt i virkeligheten. Ofte så er det jo også ganske ensomme karakterer i filmene dems også. Det morsomme er at David Zellner har lagd filmen med broren Nathan Zellner. Han bidrar med manus og som produsent. Så de virker litt Cohenske.

Kumiko the Treasure Hunter er utrolig pen å se på. Veldig fint foto og det ser rett og slett nydelig ut når Kumiko vandrer rundt i snøen.

Denne filmen likte jeg godt, og kan anbefale den til hver og en som liker filmer som er som en blanding av Cohen-brødrene og snodig japanske filmer som Turtles Are Surprisingly Fast Swimmers. Jeg fant den kjempefin og sjarmerende.

Cat Soup (2001), Japan, Regi: Tatsuo Satô

Psykedeliske katter!

Cat Soup er basert på en manga.
En katt drar på en reise med sin søster for å redde hennes sjel. Det er så og si det jeg kan komme frem til at denne filmen handler om ut i fra hva jeg så og ut i fra hva jeg har lest om den.

Men for meg så er ikke handlingen det jeg blir mest revet med av her. Det som fenger meg er at denne filmen er en skikkelig mind fuck. Den er så sær at jeg nesten ikke har ord. Man møter på alt fra griser med glidlås, til et sirkusnummer der en katt blir delt i to, og ja det er en blodig affære.
Dette er en film som er noksådyster til tider, hadde nesten lyst til å ta meg en ordentlig dusj etter jeg hadde sett den. Det er nokså sprøtt å se en så dyster og fæl film med to søte katter (dere veit at jeg liker katter nå vel?).

Man rekker heller aldri å bli lei av særhetene heller i og med at filmen varer en halv time. For min del kunne jeg sikkert sett på dette i en time i alle fall, men det er nå godt at filmen ikke på død og liv holder på i det uendelige, en del filmer kan lære litt av det, spesielt japanske filmer, både live action og animerte har en tendens til å hale ut tiden alt for mye.

Så se denne hvis du vil hoppe på en psykedelisk og megasprø reise, der du vil lure på hva som skjer og fundere på om det er en mening bak dette eller ei.

Shield of Straw (2013), Japan, Regi: Takashi Miike

Rettferdighetens kvaler

En uhelbredelig syk milliardær (Tsutou Yamazaki) utlover en dusør til de som klarer å drepe en psykopat (Tatsuya Fujiwara) som drepte hans syv år gamle barnebarn. Dette fører til at veldig mange er ute etter å drepe psykopaten. Psykopaten i frykt for sin egen sikkerhet melder seg selv til politiet. Her blir det bestemt at han skal sendes til Tokyo for å dømmes der. Ett team på fem ledet av Kazuki Mekari (Takao Ohsawa) får i oppdrag å levere han til Tokyo.

Shield of Straw er regissert av den alltid like produktive Takashi Miike. En regissør jeg har sett veldig mange filmer av. På grunn av hans produktivitet lager han alt fra veldig bra filmer til veldig dårlige filmer. Jeg har lagt merke til at denne filmen generelt har fått midt på treet mottakelse.
Jeg synes dette var en veldig spennende thriller der man hele tiden sitter å venter på hva som skjer, blir psykopaten drept på veien? Hvem dreper han? osv. osv.
Filmen tar også opp moralske spørsmål om det er riktig å la han leve eller om det er mer riktig å bare drepe han. Og filmen gjør det ikke lett for noen å ville la denne ufordragelige drittungen av en psykopat få leve. Man ser jo hele tiden at dette er vanskelig for de gode i filmen også.

Skuespillerne fungerer veldig godt. Tatsuya Fujwara spiller skikkelig ekkelt, hadde flere ganger lyst til å gå inn i skjermen å kvele han. Takao Ohsawa gjør en god figur som politimannen som gjør sitt ytterste beste for å være rettferdig til tross for at han sliter med indre demoner. Tsutomu Yamazaki som den gamle milliardæren er en kar jeg heller ikke klarte å få sympati med. Greit, han har mistet barnebarnet sitt, men han setter jo pokker meg uskyldige liv i fare gjennom hele filmen.

Så er man ute etter en spennende film med et smått provoserende tema, så kan nok denne vær ganske så fortreffelig. Etter min mening en svært god Takashi Miike-film, men ikke forvent en sær film fra Miike med denne.

Symbol (2009), Japan, Regi: Hitoshi Matsumoto

Meningen med livet?

Jeg liker sære filmer, og Symbol av Hitoshi Matsumoto er en veldig sær film.
En mann (spilt av regissøren selv) våkner opp i ett hvitt rom med masse knapper i taket og på gulvet. Han skjønner ikke hva som foregår og trykker på knappene. Når han trykker på disse knappene kommer det alt fra sushi, spisepinner, en løpende afrikaner, et twister-spill og masse annet for å nevne noe. Matsumoto ser skikkelig dum ut i den barnslige pysjen sin. Han spiller også ganske dum, Det er veldig artig å se hvor tåpelige beslutninger han tar. Det er også gøy når knappene har virning på det som skjer i den virkelige verden. Man kan lure på om det rett og slett handler om at vi må leve med vår skjebne og at vi også må leve med det tilfeldige.
Filmen er utrolig pen å se på. Samtidig som det er sært å se på, så hjalp det hvite rommet meg med å slappe av under filmen.
Vi får også en annen historie om en middelaldrende Meksikansk Wrestler. Og det er veldig fint, for det blir en form for pauseinnslag som balanserer det vi ser i det hvite rommet så det ikke blir kjedelig.
Nå har jeg sett alle filmene til Matsumoto. Jeg likte ikke Scabbard Samurai noe særlig, den ble temmelig døll. Big Man Japan likte jeg ganske godt, R-100 var også kjempegod, men helt ærlig så må jeg si at Symbol nok er hans beste så langt.
Det som er fint med filmen er det at man spør seg selv, er det noe mening her eller er det ikke noe mening? Er det meningen at seeren skal tolke det selv? Er vi mennesker dumme? Skal man akesptere skjebnen man har fått? Det er nettopp det som appelerte til meg med denne filmen. Enten det er en mening eller ikke, så er dette en film som rett og slett er så fantastisk underholdende som tuller med hjernen din. Og det er aldri dumt når en film for deg til å tenke, eller at en film gir deg en følelse. Og jeg fikk en veldig sprø følelse av denne go'filmen her.

Executive Kola (2005), Japan, Regi: Minoru Kawasaki

Tøysete Koala-thriller


Executive Koala er en film med et temmelig rart utgangspunkt. Den handler om en forretningsmann som er en Koala. Han har god suksess på jobben og er godt likt. Men ting tar en vending da han en dag blir mistenkt for å ha drept sin kone. Han har også en etterforsker i hælene som er innstilt på å fange Koalaen.
Det sære med filmen er at stort sett så er det ingen i filmen som tenker på at han er en Koala. Det ble for meg svært bisart å se han i seng med en dame. Filmen er i mange tilfeller morsom, men det kan bli litt for mye noen ganger, ikke så rart med tanke på det, det handler om, og det er ikke alltid det blir så mye variasjon. Men jeg synes nå det er festlig når han ringer å fikser deals for firmaet og når han er på bar.
Skuespillet i filmen er så som så. Ikke noe som trekker opp, men heller ikke noe som trekker ned. Har på følelsen at dette er ganske lavbudsjett, og da er gjerne skuespillerne deretter.
 Koalaen tviler noen ganger på seg selv, og tenker at kanskje han faktisk drepte sin kone. . Men drama er i bunn og grunn ikke noe denne filmen går for. Det er en komedie med thriller og horro-elementer. En nokså fjollete film som passert ypperlig å se med kompiser. Den minner meg litt om en annen film som er på ca. Samme høyde, nemlig HK: Forbidden Superhero.
Det er noe festlige twister her, men jeg vil ikke si at de er forbløffende, men de funker. Blir noe rare greier kan man si.
Jeg likte godt at filmen var relativt kort rundt en time og 20 minutter, jeg synes det noen ganger er et problem med japanske filmer, spesielt når de er av den rare typen har en tendens til å ødelegge ved å være for lange. Keep It Short Stupid.
Så for all del, Minoru Kawasaki har ikke her regissert noe mesterverk, men likevel en ganske fornøyelig film, og jeg er interessert i å se hva annet han har å tilby.