Safety Not Guaranteed (2012), USA, Regi: Colin Trevorrow

Rolig tidsreise-film

Den sjenerte jenta Darius (Aubrey Plaza) er predikant for et magasin. Hun blir med på å undersøke en sak der en mann, Kenneth (Mark Duplass), som har utlyst en annonse der han søker en person som kan reise sammen med han i tiden. Darius, later som hun er interessert i å reise i tiden kun for å komme nærmere Kenneth for å finne ut om han er ekte eller hva det er med han.

Safety Not Guaranteed er ikke en tidsreise-film for de som er ute etter masse action og spenning. Dette er mer en koselig og varm drama-komedie der to ensomme mennesker lærer hverandre å kjenne. Jeg synes den var ganske så god. Jeg fant det veldig søtt der Darius blir trent opp til å en profesjonell tidsreiser. Og hun er en veldig sympatisk karakter, til tross for at hun lyver til Kenneth om hvorfor hun egentlig blir med han, så ser hun aldri på han som et freak-show. Kenneth er også veldig morsom, for du vet ikke om han er seriøs eller om han bare er en skikkelig gærning.
Jeg tror også mye av grunnen til at jeg likte dette er fordi jeg kan kjenne meg lett igjen i disse to karakterene, jeg har det med å heie på de introvert og de som er veldig utenfor og som rett og slett er ensomme.

Safety Not Guaranteed er en film jeg lett kan se for meg passe veldig bar på en søndag der du virkelig trenger å bare kule ned. Action-fans se en annen vei!

What Happened, Miss Simone? (2015), USA, Regi: Liz Garbus

Rebelsk Soul

What Happened, Miss Simone? er en dokumentar som tar for seg det spennende, men også veldig tøffe livet til Soul-artisten Nina Simone. Vi følger henne fra hun vokser opp som barn i Sør-statene  på 40-tallet, der hennes musikalske reise begynner der hun går i en lære hos en hvit pianolærerinne der hun blir lært opp i klassisk piano-lære. Man kan jo tenke seg hvor tøft det er for en ung afro-amerikansk jente å ta seg over til den delen der de hvite bor. Det var jo en tid med ekstrem segregering. Så det er jo ganske tydelig at Simone var en tøff kvinne.
Det er ikke lett å finne en plass som klassisk-pianist. Hun søker på plass på et institutt for klassisk musikk, men får ikke plass her, noe Simone selv indikerer at høyst sannsynlig var på grunn av at hun var svart.
Simone går så i gang med å ta spillejobber på en bare, men det blir krevd av bareieren at hun må synge for å beholde jobben. Og slik begynner Nina Simones vei for å bli en storhet innen soulen.
Og på 60 og 70-tallet har hun sin storhetstid. Men det er også mye problemer mellom henne og mannen hennes (som også er manageren), mannen slår henne og er veldig opptatt av at det blir penger i kassa. Jeg følte at han var ett skikkelig kryp. De har også en datter som havner midt i all galskapen. Simone er nesten aldri hjemme på grunn av konserter og turneer, og følr at hun ikke får vært der for datteren sin. Simone har det virkelig ikke bra med denne situasjonen, og hun har gjerne raseriutbrudd og krangler med bandmedlemene når de er på veien.

Dokumentaren tar også for seg Simones kamp for de svarte. Og dette er også en ting som virkelig sliter på Simone og hennes familie. Mannen hennes synes også at det er fælt at hun er så opptatt av dette, i og med at han mener at det skader merkevaren Nina Simone. Fy faen! Ble kvalm av denne mannen.

Nina Simone er ikke et perfekt menneske, etter hun har forlatt sin ektemann, flytter hun og datteren til Afrika, og der begynner hun å slå datteren. Synes det var fint at filmen viste at selv stjerner er ikke perfekte. Og det er ganske så klart at Nina Simone virkelig slet med sine indre demoner.

Jeg har ikke hørt så mye på Nina Simones musikk før. Men etter denne dokumentaren har jeg virkelig lyst til å sette meg mye mer inn i hennes musikk. Sangene hennes virker så ekte, og hun har ofte tekster som omhandler det som skjer i samtiden, og hun er ikke redd for å stå opp for de svartes kamp, for deres rettigheter. Og det var ikke bare bare å gjør det på denne tiden, der rasismen virkelig var på ett enda verre nivå enn det er nå til dags.

What Happened, Miss Simone? er en god introduksjon til Nina Simone og hennes liv. Men det er også historien om en kvinne som slet med seg og sin samtid. Absolutt en god musikk-dokumentar!

Minions (2015), USA, Regi: Kyle Balda og Pierre Coffin

MACARON!

I Minions møter vi Minionsene før de ble hjelperne til Gru i Despicable Me-filmene, der de er på utkikk etter en skurk de kan være håndlangerne til. De finner en, nemlig verdens første kvinnelige super-skurk, Scarlett Overkill (Sandra Bullock). Scarlett er litt av ei kjerring, hun er rett og slett en skikkelig dust mot Minionsene. Men hun får senere som fortjent.

De søte skapningene kommer opp i morsomme og rare situasjoner. Den morsomste for meg er bankraner-familien de haiker med. Det er noen festlige øyeblikk i Minions, mens det også er mye som virker som tidligere oppgulp. Jeg har sagt det før om andre animasjonsfilmer, hvorfor må alt være så likt? Men for all del Minions er underholding. Barna i kinosalen koste seg og lo som bare det. Men jeg føler likevel at filmene denne er en prequel til likevel var mer artige enn denne. Selv om det var artig med den Beatles-referansen når de er i England.

En ting jeg likte godt med Minions, var soundtracket. Det er musikk som er helt tidsriktig for filmen som foregår på 60-tallet. Så bra jobba der.

Animasjonen har jeg ikke så mye å si på. Det er Dreamworks, så man vet veldig godt hva man får når man setter seg ned med en film der i fra. Bra animasjon som sjelden går bort i fra seg selv. Mye store øyne og tynne ben hvertfall.

Men Minions er en helt grei film, som definitivt kidsa vil like. Og vi voksne får bare kaste oss med på lasset og la oss i alle fall underholde av dette.

Tokyo Tribe (2014), Japan, Regi: Sion Sono

RAP ATTACK!

Tokyo Tribe er basert på mangaen med samme navn, og er ikke noe mindre enn en hiphop-musikal. Jeg er selv ekstremt inn i hiphop, så jeg har lenge tenkt at det må jo i alle fall bli litt artig når selveste weirdoen Sion Sono  har regi. Det må jo i hvertfall bli litt sært. Jeg har også lagt merke til at veldig mange rundt omkring rett og slett hater denne filmen.

Så falt den i smak for undertegnede? Vel, jeg synes ikke det var så dårlig som en del skal ha det til, man har en del av de sprø karakterene som dukker opp i andre filmer av Sono. Ganske sært med en sønn av en gjengboss, som har mennesker som møbler.

Historien i Tokyo Tribe må jeg si er ganske dårlige greier, det handler om at gjenger går sammen for å stoppe den ondeste av de onde gjengene. Hovedskurken her synes jeg, som også veldig mange andre synes at rett og slett var helt elendig, han er feit jævel som ikke har en eneste hjerne-celle virker det som, at han har klart å ta over underverdenen er noe jeg ikke klarer å forstå. Selv om historien ikke holder mål, så synes jeg aldri filmen ble kjedelig, det skjedde så og si noe hele tiden. Filmen tar ikke mange pauser for å si de sånn. Det er også mange ingredienser man kjenner igjen fra andre Sion Sono-filmer, som kannibalisme, voldtekt, nakenhet og ekstremvold, men jeg synes dette er mye bedre brukt i filmer som Suicide Club (2001), Cold Fish (2010) eller Guilty of Romance (2011) . Filmen blir så tegnefilmaktig at man nesten ikke klarer å bli i nærheten av sjokkert.

Humoren i Tokyo Tribe er også ganske døv. Det er veldig mye penis-vitser her som jeg ikke syntes funka i det hele tatt. Jeg likte noe av voldshumoren, rett og slett fordi det ble veldig tegnefilm, litt som i den mye bedre Ichi the Killer (2001).

Så hvordan fungerte musikal-delene av filmen? Syntes det var litt opp og ned, noen av skuespillerne klarte og ha en god flyt på rappingen sin mens andre ble ekstremt monotone, beatsa de brukte kunne også ha variert litt mer synes jeg. Det er jo så og si samme type stil på beatsa uansett hvilken gjengen man følger.

Alt i alt kan jeg jo si at Tokyo Tribe er en ganske dårlig film, men som likevel har underholdningsverdi, den ble aldri kjedelig for meg. Men det er en seig ettersmak av at dette kunne blitt så mye bedre enn det ferdige resultatet.

Getting Any? (1994), Japan, Regi: Takeshi Kitano

Ladies and Gentlemen, welcome aboard Instant Hell Airlines

Takeshi Kitano er uten tvil en snodig kar. Han lager voldelige filmer som Hana-bi (1997) og Outrage (2010), men også kunstneriske filmer som den vakre Dolls (2002). Men han har også lagd noe skikkelig sære filmer som den undervurderte og svært morsomme Glory to the Film Maker (2007). Getting Any? går helt klart som en av de sære filmene til Kitano.

I Getting Any følger vi idioten Asao (Dankan) i hans søken etter sex. Han har helt fra starten av filmen fått det for seg at han kommer til å få seg action ved å kjøpe seg en bil. I og med at han har dårlig råd kjøper han en skikkelig kassebil. Det er ganske festlig i en scene der han stopper ved en buss som har fått motorstopp i håp om at dama som står der skal håpe inn med han, men så viser det seg at alle på bussen skal sitte på. Vi får se en overfylt bil, både innvendig og utvendig. Lo godt av den scenen der.
Getting Any er på mange måter en stor vits. Vi følger Asaos dumme ideer for å få seg noe. Alt fra å prøve å rane en bank til å prøve seg som et forsøksdyr for to sære forskere. Mye av vitsene er mer forståelige dersom man har litt kjennskap til japansk kultur, som samurai-filmer og Godzilla. Jeg tok det meste av humoren, men mye av problemet med filmen er at det er mange morsomme situasjoner, men har ofte tendenser til å gå ut i det kjedelige. Joda, klart er det sært, men det begynner som regel ett sted og så blir det ikke tatt noe særlig lenger likevel. Dankan er god som idioten, og man føler hele tiden at han tar dumme beslutninger etter hverandre. Det er bare så synd at Kitano kunne gjort dette så enda mye mer morsomt.

Getting Any er en helt ok film, og er jo verdt å se for fans av Takeshi Kitano, og man får jo noe festlige scener. Men det er nok ikke en film jeg kommer til å sette på så altfor ofte. Da føler jeg at tidligere nevnte Glory to the Film Maker og Gen Sekguchis geniale Survive Style 5+ er mye festligere og egentlig enda særere.

The SpongeBob SquarePants Movie (2004), USA, Regi: Stephen Hillenburg og Mark Osborne

Galskap under vann

SpongeBob og Patrick må finne Kong Neptunes krone slik at de redder livet til Mr. Krabs, på veien møter de en rekke hindringer.

Jeg har aldri sett noe særlig av SpongeBob-serien, alltid følt at det har virka litt for barnevennlig. Men etter å ha sett denne filmen, så tror jeg jammen meg at jeg skal gi serien en ny sjanse. Humoren her funker veldig godt både for voksne og barn, det er til og med noe humor som bare voksne skjønner. Jeg lo veldig godt mens jeg så på dette her. Det er et rimelig sært univers med noen veldig sprø karakterer. De er også til tider ganske dumme. Og en del vil kanskje synes at de er så dumme at det blir slitsomt. Men for undertegnede var det bare artig.

The SpongeBob SquarePants Movie handler mye om at man skal godta den man er og ikke tenke så mye på hva andre mener at du skal være. Jeg er også veldig glad for at filmen er så pass tullete, jeg begynner å bli lei av slike animasjonsfilmer der en upopulær underdog går gjennom masse trist og så redder dagen, det er så kjipt når det blir så seriøst. I SpongeBob er det renspikra tull og masse av det også. Definitivt en film som er kul for voksne og for de litt eldre barna. Er også en kar som har en cameo som ihvertfall jeg synes var morsom.

Grown Ups (2010), USA, Regi: Dennis Dugan

Forvokste drittunger!

Komedier er nok den genren jeg føler er mest subjektiv. En film noen ler seg i hjel av kan for andre bare virke som ulidelig dårlig.
For meg er Grown Ups en slik ulidelig dårlig film. Adam Sandler, Kevin James, Chris Rock, David Spade og Rob Schneider er noen kamerater som møtes etter 30 år når basketball-treneren de hadde som barn dør. De bestemmer seg for å ha en langhelg i en hytte. Her blir det konflikter og noen får også ordnet opp i ting med seg selv.

Grown Ups er en komedie der jeg ikke lo en eneste gang. Vitsene er bare masse resirkulering av gamle greir, snakker da om å kræsje i trær, mamma-vitser og til og med bløtkake i ansiktet-gags.
Det er for meg aldri morsomt og jeg kan heller ikke fordra disse tilbakestående karene. Adam Sandler er helt tom, Kevin James er like ræva som han alltid er, Chris Rock er irriterende som f, David Spade trodde jeg vi var ferdige med for mange år siden, men aller verst er Rob Schneider, han har aldri imponert meg, men her er muligens den mest grusomme rollen han har hatt, som en usikker alternativmedisin-tomsing.

Regissør Dennis Dugan har tidligere regissert Sandler-filmer som Big Daddy og Happy Gilmore som var veldig kule da jeg var yngre, men som jeg tviler på at jeg hadde likt like bra den dag i dag. Men i forhold til Grown Ups så kan jeg også lett se for meg at det er høyklasse i forhold. En annen ting som heller ikke funker i filmen er når det blir sentimentalt. Hadde bare lyst til å finne en bøtte å spy i over hvor trivielle ting det ble sentimentalt over. Og konfliktene i filmen var konflikter som de fleste hadde løst mye lettere enn de brødhuene som er med i denne filmen. Jeg satt lenge å tenkt på hvem som kunne skrive så dårlige manus som det her, så oppdaga jeg at Sandler hadde vært med på manuset. Ikke rart at det var mye dårlige vitser her.

Grown Ups er rett og slett en film som ikke handler om noe. Og dette kommer fra en kar som liker å se på helt fucka japanske filmer som lett kan virke som ikke har noe mening.
At det er en toer av den møkkafilmen her er for meg helt uforståelig. Fuck Grown Ups!