Sightseers (2012), England, Regi: Ben Wheatley

I Sightseers møter vi Tina (Alice Lowe) og Chris (Steve Oram), et par som ved første øyekast virker veldig ordinære. De drar på campingtur, og alt snur da Chris ved uhell rygger over og dreper en mann med campingvogna. Etter dette går det bare nedover med disse to, og drapene hoper seg opp. Man ser disse to ganske vanlige, noen vil kanskje si kjedelige folkene vise at de er noe jævla psykopater. 

Sightseers er en utrolig mørk komedie. Det er kjempefestlig at de dreper folk over ganske så trivielle ting. Er også morsomt når Tina og Chris krangler om hvilken stil man skal gå for når det gjelder drap. Synes dette er en morsom måte å skildre seriemordere på, som ordinære personer som begår drap i dagliglivet. 

Det er veldig bra at filmen ikke er så lang, hadde nok ikke orket å se på dette i to timer. Som jeg har nevnt før så kan en del filmer tjene på å kutte ned tiden en del. 

Synes begge skuespillerne gjør en god jobb, men jeg synes Alice Lowe var den morsomste, hun er rett og slett en nut case. Steve Oram også for så vidt, men synes Lowe tok kaka her. Elska den scenen der hun snakker strengt og knurrer til hunden for at den skal bli med eller der hun påstår at mord er bra for miljøet.

Ben Wheatley er definitivt en regissør jeg har blitt veldig glad i . Kill List (2011) er en skikkelig mystisk weirdo film, jeg definitivt likte med tanke på at den tuller med hue til den som ser på. Kan også nevne den koko og trippy A Field in  England (2013). Det er ikke vanskelig å se at Ben Wheatley har sansen for snodige historier, og det er filmer som treffer sånne som meg veldig godt. Sightseers er en film med mørk humor, og det er midt i blinken for undertegnede. 

Frank (2014) Irland, England USA, Regi: Lenny Abrahamson

Det menneskelige bak masken

Jon (Domhnall Gleeson)er en ung musiker i England som prøver å få sitt gjennombrudd, men han klarer ikke helt å skrive den bra låta. Han kommer i kontakt med et band med noen skikkelig rare folk ledet av Frank (Michael Fassbender) som alltid har et stort hode i plast på hele tiden. Etter en rimelig kaotisk konsert blir han lukket med til å spille inn en plate med bandet inne i skogen. Han blir konstant hakket på av bandets hurpe, Clara (Maggie Gyllenhaal), han har mye å bevise for henne.

Jon er ganske sympatisk i starten der han virkelig prøver å finne seg selv i musikken, men etterhvert blir han helt spist opp av tanken om berømmelse. Han klarer å overbevise bandet om at de må spille på South by South West i Texas. Her kommer konfliktene i fleng.

Frank er en film som er ganske langt ute til tider. Det er ganske bisart med en mann som hele tiden går med en stor maske. De andre i bandet er også veldig sprø, de bygger sine egne instrumenter og er veldig inne i sine egne hoder kan det virke som. Fassbender er helt utrolig i rollen som Frank, man ser klart og tydelig at dette er en mann som sliter psykisk, og som taper seg helt i musikken. Han er både en morsom og en trist karakter. Det er festlig når han kræsjer inn i ting, også veldig morsomt når han forteller hvilken ansiktsuttrykk han har slik at de andre i bandet vet om han er glad eller lei seg.
De andre skuespillerne funker godt i denne galskapen de også, men det er virkelig Fassbender som er stjernen her. Man håper at det skal gå bra med Frank og at han ikke mister seg selv. Er godt gjort å klare å gjøre en karakter som Frank menneskelig. Det viser igjen at Fassbender er en skuespiller av verdensklasse.

Frank er en film som er veldig varm og menneskelig. Vi er alle mennesker med våre bra og dårlige sider. Selv om medlemenei bandet gjør dumme ting så klarer man å akseptere at de er folk som sliter, men de er like fullt ut folk. Av og til skulle nok vi alle ønske at vi kunne gjemme oss bak en maske, så vi kunne slippe å tenke på hva andre synes om oss.
Likte godt også at den viser hvor tåpelig hipster-hype er, noe man ser gjennom publikum bandet kommer i kontakt med under South by South West. De prøver å være så egendefinerte, men er veldig opptatt av hva som er den stor snakkisen. Filmen tar hipster-kulturen veldig på kornet. Tror jeg hadde hata å vært på den konserten, rett og slett på grunn av den påtrengte hipster-kulturen.
Frank er også en god beskrivelse av at det ikke er lett å holde det ekte med seg selv når man plutselig får oppmerksomhet. Det skal ikke mye til for at grådigheten tar overtaket.

Regissør Lenny Abrahamson har virkelig her laget en flott film om folk som sliter. Den er både morsom, trist og koselig. Skikkelig sjarmerende er den.

The Black Hole (2008), England Regi: Philip Sansom og Olly Williams

Veien til rikdom?

The Black Hole er en britisk kortfilm der en mann (Napoleon Ryan) printer ut et ark med et sort hull på. Det sorte hullet kan han putte foran feks. Glasset på en sjokoladeautomat og da ha muligheten til å ta uten sjokolade der i fra. Dette sier seg selv at er et hjelpemiddel som man kan bruke for å få ting som er verdt mer enn bare godteri, uten at jeg skal gå noe mer i detalj. Men er det alltid så lurt å la grådigheten ta over?

The Black Hole ser skikkelig pen ut og den har en veldig mystisk-følelse jevnt over. Napoleon Ryan passer godt som den stumme kontor-rotta. Effekten når han benytter seg av det sortehullet ser skikkelig bra ut.

Jeg skulle bare ønske at The Black Hole var litt lenger for når man kommer til slutten, har man veldig lyst til å se hvordan det går videre med mannen. Men filmen varer i underkant av 3 minutter. Man får inntrykk av at dette er som en slags show reel for å få mulighet til et større prosjekt. Men det skjedde tydeligvis ikke, for ser man på både Philip Sansom og Olly Williams sine IMDB-profiler så ser man at de kunne har regissert kortfilmer. Synd egentlig, i og med at The Black Hole ser så pen ut og benytter seg av en veldig kul idé, jeg tror man kunne lagd en spillefilm med dette som utgangspunkt.

En kul kortfilm som er fin hvis du vil se noe mens du er på farten.

Filmen kan ses her

Shaun the Sheep Movie (2015), Regi: Mark Burton og Richard Starzak, England

BÆÆÆÆ!

Shaun the Sheep Movie er en film jeg hadde null forventninger til. Jeg så den sammen med sønnen min på tre. Jeg har sett lit av Shaun the Sheep-serien og synes at dette er så ufattelig kjedelig. Men barna liker det så hva vet vel jeg.
Jeg skal nå ikke påstå at dette er en fantastisk-film. Men den var ikke så verst heller. Var noen scener som faktisk også funket veldig fint for både barn og voksne. Fikk litt Wallace and Gromit følelse til tider. Animasjonen er også litt Wallace and Gromit light. Ikke sånn kjempebra, men en oppgradering fra Shaun-serien.

Historien i Shaun-filmen er helt ok. Shaun og dyra mister bonden i storbyen og prøver å finne han igjen, samtidig som de må hanskes med en slem dyrefanger. Greit nok. Men jeg savner litt at animasjonsfilmer våger å lage noe nytt istedenfor den samme historien igjen og igjen og igjen.
Men for all del Shaun the Sheep Movie er  trivelig og akkurat passe koselig familie-underholdning. Og jeg tror spesielt barna kommer til å kose seg.