Getting Any? (1994), Japan, Regi: Takeshi Kitano

Ladies and Gentlemen, welcome aboard Instant Hell Airlines

Takeshi Kitano er uten tvil en snodig kar. Han lager voldelige filmer som Hana-bi (1997) og Outrage (2010), men også kunstneriske filmer som den vakre Dolls (2002). Men han har også lagd noe skikkelig sære filmer som den undervurderte og svært morsomme Glory to the Film Maker (2007). Getting Any? går helt klart som en av de sære filmene til Kitano.

I Getting Any følger vi idioten Asao (Dankan) i hans søken etter sex. Han har helt fra starten av filmen fått det for seg at han kommer til å få seg action ved å kjøpe seg en bil. I og med at han har dårlig råd kjøper han en skikkelig kassebil. Det er ganske festlig i en scene der han stopper ved en buss som har fått motorstopp i håp om at dama som står der skal håpe inn med han, men så viser det seg at alle på bussen skal sitte på. Vi får se en overfylt bil, både innvendig og utvendig. Lo godt av den scenen der.
Getting Any er på mange måter en stor vits. Vi følger Asaos dumme ideer for å få seg noe. Alt fra å prøve å rane en bank til å prøve seg som et forsøksdyr for to sære forskere. Mye av vitsene er mer forståelige dersom man har litt kjennskap til japansk kultur, som samurai-filmer og Godzilla. Jeg tok det meste av humoren, men mye av problemet med filmen er at det er mange morsomme situasjoner, men har ofte tendenser til å gå ut i det kjedelige. Joda, klart er det sært, men det begynner som regel ett sted og så blir det ikke tatt noe særlig lenger likevel. Dankan er god som idioten, og man føler hele tiden at han tar dumme beslutninger etter hverandre. Det er bare så synd at Kitano kunne gjort dette så enda mye mer morsomt.

Getting Any er en helt ok film, og er jo verdt å se for fans av Takeshi Kitano, og man får jo noe festlige scener. Men det er nok ikke en film jeg kommer til å sette på så altfor ofte. Da føler jeg at tidligere nevnte Glory to the Film Maker og Gen Sekguchis geniale Survive Style 5+ er mye festligere og egentlig enda særere.

The SpongeBob SquarePants Movie (2004), USA, Regi: Stephen Hillenburg og Mark Osborne

Galskap under vann

SpongeBob og Patrick må finne Kong Neptunes krone slik at de redder livet til Mr. Krabs, på veien møter de en rekke hindringer.

Jeg har aldri sett noe særlig av SpongeBob-serien, alltid følt at det har virka litt for barnevennlig. Men etter å ha sett denne filmen, så tror jeg jammen meg at jeg skal gi serien en ny sjanse. Humoren her funker veldig godt både for voksne og barn, det er til og med noe humor som bare voksne skjønner. Jeg lo veldig godt mens jeg så på dette her. Det er et rimelig sært univers med noen veldig sprø karakterer. De er også til tider ganske dumme. Og en del vil kanskje synes at de er så dumme at det blir slitsomt. Men for undertegnede var det bare artig.

The SpongeBob SquarePants Movie handler mye om at man skal godta den man er og ikke tenke så mye på hva andre mener at du skal være. Jeg er også veldig glad for at filmen er så pass tullete, jeg begynner å bli lei av slike animasjonsfilmer der en upopulær underdog går gjennom masse trist og så redder dagen, det er så kjipt når det blir så seriøst. I SpongeBob er det renspikra tull og masse av det også. Definitivt en film som er kul for voksne og for de litt eldre barna. Er også en kar som har en cameo som ihvertfall jeg synes var morsom.

Cat Soup (2001), Japan, Regi: Tatsuo Satô

Psykedeliske katter!

Cat Soup er basert på en manga.
En katt drar på en reise med sin søster for å redde hennes sjel. Det er så og si det jeg kan komme frem til at denne filmen handler om ut i fra hva jeg så og ut i fra hva jeg har lest om den.

Men for meg så er ikke handlingen det jeg blir mest revet med av her. Det som fenger meg er at denne filmen er en skikkelig mind fuck. Den er så sær at jeg nesten ikke har ord. Man møter på alt fra griser med glidlås, til et sirkusnummer der en katt blir delt i to, og ja det er en blodig affære.
Dette er en film som er noksådyster til tider, hadde nesten lyst til å ta meg en ordentlig dusj etter jeg hadde sett den. Det er nokså sprøtt å se en så dyster og fæl film med to søte katter (dere veit at jeg liker katter nå vel?).

Man rekker heller aldri å bli lei av særhetene heller i og med at filmen varer en halv time. For min del kunne jeg sikkert sett på dette i en time i alle fall, men det er nå godt at filmen ikke på død og liv holder på i det uendelige, en del filmer kan lære litt av det, spesielt japanske filmer, både live action og animerte har en tendens til å hale ut tiden alt for mye.

Så se denne hvis du vil hoppe på en psykedelisk og megasprø reise, der du vil lure på hva som skjer og fundere på om det er en mening bak dette eller ei.

Symbol (2009), Japan, Regi: Hitoshi Matsumoto

Meningen med livet?

Jeg liker sære filmer, og Symbol av Hitoshi Matsumoto er en veldig sær film.
En mann (spilt av regissøren selv) våkner opp i ett hvitt rom med masse knapper i taket og på gulvet. Han skjønner ikke hva som foregår og trykker på knappene. Når han trykker på disse knappene kommer det alt fra sushi, spisepinner, en løpende afrikaner, et twister-spill og masse annet for å nevne noe. Matsumoto ser skikkelig dum ut i den barnslige pysjen sin. Han spiller også ganske dum, Det er veldig artig å se hvor tåpelige beslutninger han tar. Det er også gøy når knappene har virning på det som skjer i den virkelige verden. Man kan lure på om det rett og slett handler om at vi må leve med vår skjebne og at vi også må leve med det tilfeldige.
Filmen er utrolig pen å se på. Samtidig som det er sært å se på, så hjalp det hvite rommet meg med å slappe av under filmen.
Vi får også en annen historie om en middelaldrende Meksikansk Wrestler. Og det er veldig fint, for det blir en form for pauseinnslag som balanserer det vi ser i det hvite rommet så det ikke blir kjedelig.
Nå har jeg sett alle filmene til Matsumoto. Jeg likte ikke Scabbard Samurai noe særlig, den ble temmelig døll. Big Man Japan likte jeg ganske godt, R-100 var også kjempegod, men helt ærlig så må jeg si at Symbol nok er hans beste så langt.
Det som er fint med filmen er det at man spør seg selv, er det noe mening her eller er det ikke noe mening? Er det meningen at seeren skal tolke det selv? Er vi mennesker dumme? Skal man akesptere skjebnen man har fått? Det er nettopp det som appelerte til meg med denne filmen. Enten det er en mening eller ikke, så er dette en film som rett og slett er så fantastisk underholdende som tuller med hjernen din. Og det er aldri dumt når en film for deg til å tenke, eller at en film gir deg en følelse. Og jeg fikk en veldig sprø følelse av denne go'filmen her.

Executive Kola (2005), Japan, Regi: Minoru Kawasaki

Tøysete Koala-thriller


Executive Koala er en film med et temmelig rart utgangspunkt. Den handler om en forretningsmann som er en Koala. Han har god suksess på jobben og er godt likt. Men ting tar en vending da han en dag blir mistenkt for å ha drept sin kone. Han har også en etterforsker i hælene som er innstilt på å fange Koalaen.
Det sære med filmen er at stort sett så er det ingen i filmen som tenker på at han er en Koala. Det ble for meg svært bisart å se han i seng med en dame. Filmen er i mange tilfeller morsom, men det kan bli litt for mye noen ganger, ikke så rart med tanke på det, det handler om, og det er ikke alltid det blir så mye variasjon. Men jeg synes nå det er festlig når han ringer å fikser deals for firmaet og når han er på bar.
Skuespillet i filmen er så som så. Ikke noe som trekker opp, men heller ikke noe som trekker ned. Har på følelsen at dette er ganske lavbudsjett, og da er gjerne skuespillerne deretter.
 Koalaen tviler noen ganger på seg selv, og tenker at kanskje han faktisk drepte sin kone. . Men drama er i bunn og grunn ikke noe denne filmen går for. Det er en komedie med thriller og horro-elementer. En nokså fjollete film som passert ypperlig å se med kompiser. Den minner meg litt om en annen film som er på ca. Samme høyde, nemlig HK: Forbidden Superhero.
Det er noe festlige twister her, men jeg vil ikke si at de er forbløffende, men de funker. Blir noe rare greier kan man si.
Jeg likte godt at filmen var relativt kort rundt en time og 20 minutter, jeg synes det noen ganger er et problem med japanske filmer, spesielt når de er av den rare typen har en tendens til å ødelegge ved å være for lange. Keep It Short Stupid.
Så for all del, Minoru Kawasaki har ikke her regissert noe mesterverk, men likevel en ganske fornøyelig film, og jeg er interessert i å se hva annet han har å tilby.