Diqus

Saturday, July 18, 2015

Safety Not Guaranteed (2012), USA, Regi: Colin Trevorrow





















Rolig tidsreise-film



Den sjenerte jenta Darius (Aubrey Plaza) er predikant for et magasin. Hun blir med på å undersøke en sak der en mann, Kenneth (Mark Duplass), som har utlyst en annonse der han søker en person som kan reise sammen med han i tiden. Darius, later som hun er interessert i å reise i tiden kun for å komme nærmere Kenneth for å finne ut om han er ekte eller hva det er med han.

Safety Not Guaranteed er ikke en tidsreise-film for de som er ute etter masse action og spenning. Dette er mer en koselig og varm drama-komedie der to ensomme mennesker lærer hverandre å kjenne. Jeg synes den var ganske så god. Jeg fant det veldig søtt der Darius blir trent opp til å en profesjonell tidsreiser. Og hun er en veldig sympatisk karakter, til tross for at hun lyver til Kenneth om hvorfor hun egentlig blir med han, så ser hun aldri på han som et freak-show. Kenneth er også veldig morsom, for du vet ikke om han er seriøs eller om han bare er en skikkelig gærning.
Jeg tror også mye av grunnen til at jeg likte dette er fordi jeg kan kjenne meg lett igjen i disse to karakterene, jeg har det med å heie på de introvert og de som er veldig utenfor og som rett og slett er ensomme.

Safety Not Guaranteed er en film jeg lett kan se for meg passe veldig bar på en søndag der du virkelig trenger å bare kule ned. Action-fans se en annen vei!

Friday, July 17, 2015

What Happened, Miss Simone? (2015), USA, Regi: Liz Garbus



















Rebelsk Soul



What Happened, Miss Simone? er en dokumentar som tar for seg det spennende, men også veldig tøffe livet til Soul-artisten Nina Simone. Vi følger henne fra hun vokser opp som barn i Sør-statene  på 40-tallet, der hennes musikalske reise begynner der hun går i en lære hos en hvit pianolærerinne der hun blir lært opp i klassisk piano-lære. Man kan jo tenke seg hvor tøft det er for en ung afro-amerikansk jente å ta seg over til den delen der de hvite bor. Det var jo en tid med ekstrem segregering. Så det er jo ganske tydelig at Simone var en tøff kvinne.
Det er ikke lett å finne en plass som klassisk-pianist. Hun søker på plass på et institutt for klassisk musikk, men får ikke plass her, noe Simone selv indikerer at høyst sannsynlig var på grunn av at hun var svart.
Simone går så i gang med å ta spillejobber på en bare, men det blir krevd av bareieren at hun må synge for å beholde jobben. Og slik begynner Nina Simones vei for å bli en storhet innen soulen.
Og på 60 og 70-tallet har hun sin storhetstid. Men det er også mye problemer mellom henne og mannen hennes (som også er manageren), mannen slår henne og er veldig opptatt av at det blir penger i kassa. Jeg følte at han var ett skikkelig kryp. De har også en datter som havner midt i all galskapen. Simone er nesten aldri hjemme på grunn av konserter og turneer, og følr at hun ikke får vært der for datteren sin. Simone har det virkelig ikke bra med denne situasjonen, og hun har gjerne raseriutbrudd og krangler med bandmedlemene når de er på veien.

Dokumentaren tar også for seg Simones kamp for de svarte. Og dette er også en ting som virkelig sliter på Simone og hennes familie. Mannen hennes synes også at det er fælt at hun er så opptatt av dette, i og med at han mener at det skader merkevaren Nina Simone. Fy faen! Ble kvalm av denne mannen.

Nina Simone er ikke et perfekt menneske, etter hun har forlatt sin ektemann, flytter hun og datteren til Afrika, og der begynner hun å slå datteren. Synes det var fint at filmen viste at selv stjerner er ikke perfekte. Og det er ganske så klart at Nina Simone virkelig slet med sine indre demoner.

Jeg har ikke hørt så mye på Nina Simones musikk før. Men etter denne dokumentaren har jeg virkelig lyst til å sette meg mye mer inn i hennes musikk. Sangene hennes virker så ekte, og hun har ofte tekster som omhandler det som skjer i samtiden, og hun er ikke redd for å stå opp for de svartes kamp, for deres rettigheter. Og det var ikke bare bare å gjør det på denne tiden, der rasismen virkelig var på ett enda verre nivå enn det er nå til dags.

What Happened, Miss Simone? er en god introduksjon til Nina Simone og hennes liv. Men det er også historien om en kvinne som slet med seg og sin samtid. Absolutt en god musikk-dokumentar!

Thursday, July 16, 2015

Minions (2015), USA, Regi: Kyle Balda og Pierre Coffin




















MACARON!



I Minions møter vi Minionsene før de ble hjelperne til Gru i Despicable Me-filmene, der de er på utkikk etter en skurk de kan være håndlangerne til. De finner en, nemlig verdens første kvinnelige super-skurk, Scarlett Overkill (Sandra Bullock). Scarlett er litt av ei kjerring, hun er rett og slett en skikkelig dust mot Minionsene. Men hun får senere som fortjent.

De søte skapningene kommer opp i morsomme og rare situasjoner. Den morsomste for meg er bankraner-familien de haiker med. Det er noen festlige øyeblikk i Minions, mens det også er mye som virker som tidligere oppgulp. Jeg har sagt det før om andre animasjonsfilmer, hvorfor må alt være så likt? Men for all del Minions er underholding. Barna i kinosalen koste seg og lo som bare det. Men jeg føler likevel at filmene denne er en prequel til likevel var mer artige enn denne. Selv om det var artig med den Beatles-referansen når de er i England.

En ting jeg likte godt med Minions, var soundtracket. Det er musikk som er helt tidsriktig for filmen som foregår på 60-tallet. Så bra jobba der.

Animasjonen har jeg ikke så mye å si på. Det er Dreamworks, så man vet veldig godt hva man får når man setter seg ned med en film der i fra. Bra animasjon som sjelden går bort i fra seg selv. Mye store øyne og tynne ben hvertfall.

Men Minions er en helt grei film, som definitivt kidsa vil like. Og vi voksne får bare kaste oss med på lasset og la oss i alle fall underholde av dette.

Tuesday, July 14, 2015

Tokyo Tribe (2014), Japan, Regi: Sion Sono





















RAP ATTACK!



Tokyo Tribe er basert på mangaen med samme navn, og er ikke noe mindre enn en hiphop-musikal. Jeg er selv ekstremt inn i hiphop, så jeg har lenge tenkt at det må jo i alle fall bli litt artig når selveste weirdoen Sion Sono  har regi. Det må jo i hvertfall bli litt sært. Jeg har også lagt merke til at veldig mange rundt omkring rett og slett hater denne filmen.

Så falt den i smak for undertegnede? Vel, jeg synes ikke det var så dårlig som en del skal ha det til, man har en del av de sprø karakterene som dukker opp i andre filmer av Sono. Ganske sært med en sønn av en gjengboss, som har mennesker som møbler.

Historien i Tokyo Tribe må jeg si er ganske dårlige greier, det handler om at gjenger går sammen for å stoppe den ondeste av de onde gjengene. Hovedskurken her synes jeg, som også veldig mange andre synes at rett og slett var helt elendig, han er feit jævel som ikke har en eneste hjerne-celle virker det som, at han har klart å ta over underverdenen er noe jeg ikke klarer å forstå. Selv om historien ikke holder mål, så synes jeg aldri filmen ble kjedelig, det skjedde så og si noe hele tiden. Filmen tar ikke mange pauser for å si de sånn. Det er også mange ingredienser man kjenner igjen fra andre Sion Sono-filmer, som kannibalisme, voldtekt, nakenhet og ekstremvold, men jeg synes dette er mye bedre brukt i filmer som Suicide Club (2001), Cold Fish (2010) eller Guilty of Romance (2011) . Filmen blir så tegnefilmaktig at man nesten ikke klarer å bli i nærheten av sjokkert.

Humoren i Tokyo Tribe er også ganske døv. Det er veldig mye penis-vitser her som jeg ikke syntes funka i det hele tatt. Jeg likte noe av voldshumoren, rett og slett fordi det ble veldig tegnefilm, litt som i den mye bedre Ichi the Killer (2001).

Så hvordan fungerte musikal-delene av filmen? Syntes det var litt opp og ned, noen av skuespillerne klarte og ha en god flyt på rappingen sin mens andre ble ekstremt monotone, beatsa de brukte kunne også ha variert litt mer synes jeg. Det er jo så og si samme type stil på beatsa uansett hvilken gjengen man følger.

Alt i alt kan jeg jo si at Tokyo Tribe er en ganske dårlig film, men som likevel har underholdningsverdi, den ble aldri kjedelig for meg. Men det er en seig ettersmak av at dette kunne blitt så mye bedre enn det ferdige resultatet.

Monday, July 13, 2015

Getting Any? (1994), Japan, Regi: Takeshi Kitano




















Ladies and Gentlemen, welcome aboard Instant Hell Airlines



Takeshi Kitano er uten tvil en snodig kar. Han lager voldelige filmer som Hana-bi (1997) og Outrage (2010), men også kunstneriske filmer som den vakre Dolls (2002). Men han har også lagd noe skikkelig sære filmer som den undervurderte og svært morsomme Glory to the Film Maker (2007)Getting Any? går helt klart som en av de sære filmene til Kitano.

I Getting Any følger vi idioten Asao (Dankan) i hans søken etter sex. Han har helt fra starten av filmen fått det for seg at han kommer til å få seg action ved å kjøpe seg en bil. I og med at han har dårlig råd kjøper han en skikkelig kassebil. Det er ganske festlig i en scene der han stopper ved en buss som har fått motorstopp i håp om at dama som står der skal håpe inn med han, men så viser det seg at alle på bussen skal sitte på. Vi får se en overfylt bil, både innvendig og utvendig. Lo godt av den scenen der.
Getting Any er på mange måter en stor vits. Vi følger Asaos dumme ideer for å få seg noe. Alt fra å prøve å rane en bank til å prøve seg som et forsøksdyr for to sære forskere. Mye av vitsene er mer forståelige dersom man har litt kjennskap til japansk kultur, som samurai-filmer og Godzilla. Jeg tok det meste av humoren, men mye av problemet med filmen er at det er mange morsomme situasjoner, men har ofte tendenser til å gå ut i det kjedelige. Joda, klart er det sært, men det begynner som regel ett sted og så blir det ikke tatt noe særlig lenger likevel. Dankan er god som idioten, og man føler hele tiden at han tar dumme beslutninger etter hverandre. Det er bare så synd at Kitano kunne gjort dette så enda mye mer morsomt.

Getting Any er en helt ok film, og er jo verdt å se for fans av Takeshi Kitano, og man får jo noe festlige scener. Men det er nok ikke en film jeg kommer til å sette på så altfor ofte. Da føler jeg at tidligere nevnte Glory to the Film Maker og Gen Sekguchis geniale Survive Style 5+ er mye festligere og egentlig enda særere.

The SpongeBob SquarePants Movie (2004), USA, Regi: Stephen Hillenburg og Mark Osborne











Galskap under vann

SpongeBob og Patrick må finne Kong Neptunes krone slik at de redder livet til Mr. Krabs, på veien møter de en rekke hindringer.

Jeg har aldri sett noe særlig av SpongeBob-serien, alltid følt at det har virka litt for barnevennlig. Men etter å ha sett denne filmen, så tror jeg jammen meg at jeg skal gi serien en ny sjanse. Humoren her funker veldig godt både for voksne og barn, det er til og med noe humor som bare voksne skjønner. Jeg lo veldig godt mens jeg så på dette her. Det er et rimelig sært univers med noen veldig sprø karakterer. De er også til tider ganske dumme. Og en del vil kanskje synes at de er så dumme at det blir slitsomt. Men for undertegnede var det bare artig.

The SpongeBob SquarePants Movie handler mye om at man skal godta den man er og ikke tenke så mye på hva andre mener at du skal være. Jeg er også veldig glad for at filmen er så pass tullete, jeg begynner å bli lei av slike animasjonsfilmer der en upopulær underdog går gjennom masse trist og så redder dagen, det er så kjipt når det blir så seriøst. I SpongeBob er det renspikra tull og masse av det også. Definitivt en film som er kul for voksne og for de litt eldre barna. Er også en kar som har en cameo som ihvertfall jeg synes var morsom.

Sunday, July 12, 2015

Grown Ups (2010), USA, Regi: Dennis Dugan




















Forvokste drittunger!



Komedier er nok den genren jeg føler er mest subjektiv. En film noen ler seg i hjel av kan for andre bare virke som ulidelig dårlig.
For meg er Grown Ups en slik ulidelig dårlig film. Adam Sandler, Kevin James, Chris Rock, David Spade og Rob Schneider er noen kamerater som møtes etter 30 år når basketball-treneren de hadde som barn dør. De bestemmer seg for å ha en langhelg i en hytte. Her blir det konflikter og noen får også ordnet opp i ting med seg selv.

Grown Ups er en komedie der jeg ikke lo en eneste gang. Vitsene er bare masse resirkulering av gamle greir, snakker da om å kræsje i trær, mamma-vitser og til og med bløtkake i ansiktet-gags.
Det er for meg aldri morsomt og jeg kan heller ikke fordra disse tilbakestående karene. Adam Sandler er helt tom, Kevin James er like ræva som han alltid er, Chris Rock er irriterende som f, David Spade trodde jeg vi var ferdige med for mange år siden, men aller verst er Rob Schneider, han har aldri imponert meg, men her er muligens den mest grusomme rollen han har hatt, som en usikker alternativmedisin-tomsing.

Regissør Dennis Dugan har tidligere regissert Sandler-filmer som Big Daddy og Happy Gilmore som var veldig kule da jeg var yngre, men som jeg tviler på at jeg hadde likt like bra den dag i dag. Men i forhold til Grown Ups så kan jeg også lett se for meg at det er høyklasse i forhold. En annen ting som heller ikke funker i filmen er når det blir sentimentalt. Hadde bare lyst til å finne en bøtte å spy i over hvor trivielle ting det ble sentimentalt over. Og konfliktene i filmen var konflikter som de fleste hadde løst mye lettere enn de brødhuene som er med i denne filmen. Jeg satt lenge å tenkt på hvem som kunne skrive så dårlige manus som det her, så oppdaga jeg at Sandler hadde vært med på manuset. Ikke rart at det var mye dårlige vitser her.

Grown Ups er rett og slett en film som ikke handler om noe. Og dette kommer fra en kar som liker å se på helt fucka japanske filmer som lett kan virke som ikke har noe mening.
At det er en toer av den møkkafilmen her er for meg helt uforståelig. Fuck Grown Ups!

Thursday, July 9, 2015

Sightseers (2012), England, Regi: Ben Wheatley





















I Sightseers møter vi Tina (Alice Lowe) og Chris (Steve Oram), et par som ved første øyekast virker veldig ordinære. De drar på campingtur, og alt snur da Chris ved uhell rygger over og dreper en mann med campingvogna. Etter dette går det bare nedover med disse to, og drapene hoper seg opp. Man ser disse to ganske vanlige, noen vil kanskje si kjedelige folkene vise at de er noe jævla psykopater. 

Sightseers er en utrolig mørk komedie. Det er kjempefestlig at de dreper folk over ganske så trivielle ting. Er også morsomt når Tina og Chris krangler om hvilken stil man skal gå for når det gjelder drap. Synes dette er en morsom måte å skildre seriemordere på, som ordinære personer som begår drap i dagliglivet. 

Det er veldig bra at filmen ikke er så lang, hadde nok ikke orket å se på dette i to timer. Som jeg har nevnt før så kan en del filmer tjene på å kutte ned tiden en del. 

Synes begge skuespillerne gjør en god jobb, men jeg synes Alice Lowe var den morsomste, hun er rett og slett en nut case. Steve Oram også for så vidt, men synes Lowe tok kaka her. Elska den scenen der hun snakker strengt og knurrer til hunden for at den skal bli med eller der hun påstår at mord er bra for miljøet.

Ben Wheatley er definitivt en regissør jeg har blitt veldig glad i . Kill List (2011) er en skikkelig mystisk weirdo film, jeg definitivt likte med tanke på at den tuller med hue til den som ser på. Kan også nevne den koko og trippy A Field in  England (2013). Det er ikke vanskelig å se at Ben Wheatley har sansen for snodige historier, og det er filmer som treffer sånne som meg veldig godt. Sightseers er en film med mørk humor, og det er midt i blinken for undertegnede. 

Weekend At Bernies (1989), USA, Regi: Ted Kotcheff


















Dead Man's weekend

Weekend at Bernie's er en komedie der to kontor-rotter, Larry (Andrew McCarthy) og Richard (Jonathan Silverman blir invitert ut til villaen til sjefen Bernie (Terry Kiser) for å jobbe med et prosjekt. Det de ikke vet er at Bernie prøver å legge skylden over på dem for penger han har stjålet fra firmaet. En annen ting de heller ikke vet er at Bernie har blitt drept. Larry og Richard prøver å late som at Bernie er i live. 

Weekend at Bernie's er en film jeg har hørt en del om før, mest på grunn av det morbide utgangspunktet. Men jeg må si at jeg synes dette var kjedelige greier. Det tar jo nesten halve filmen før det i det hele tatt skjer noe. Og jeg synes heller ikke da at det var så veldig mye morsomt, joda det er noe artige scener der de gjør mye for å overbevise om at Bernie lever. Men overraskende nok blir det så sykt mildt med dagens øyne. Det er også et uinteressant kjærlighetsforhold sausa inn, som jeg ikke fikk noe som helst ut av. 

Med unntak av Terry Kiser som gjør en god jobb som Bernie (både levende og død), så er skuespillet her ekstremt dårlig. Jeg kunne ikke fordra Larry og Richard, dårlige karakterer de overspilles på en veldig slitsom måte. Mye skrik og hyl, og trodde jeg skulle skyte meg i hue da jeg hørte stemmen til Andrew McCarthy, fy søren! Den stemmen kunne skjært beina til Wolverine i to.

Weekend at Bernie's er ikke en direkte ræva film, men den er så kjedelig. Det skjer på mange måter så lite, og den er ikke i nærheten av å være sjokkerende eller provoserende.

Tuesday, July 7, 2015

Big Eyes (2014), USA, Canada, Regi: Tim Burton











Burton i storform!



Big Eyes er basert på historien om kunstneren Margaret Keane (Amy Adams)  og kampen om å få rettighetene til sin kunst fra ektemannen Walter Keane (Christoph Waltz).

Big Eyes foregår på 50-og 60-tallet. Tim Burton har virkelig fått til tidsfølelsen i denne filmen, fikk flashbacks til klassikeren  Ed Wood (1994). Her har vi tv-sendinger i svart-hvitt og et tidsriktig San Francisco der bygningene og bilen ser gamle ut.

Christoph Waltz er helt sjef i denne filmen. Han er jo rett og slett en psykopat. Han får virkelig spilt på følelsesregisteret sitt. Han er sjarmerende, sint, glad, lei seg, rett og slett helt pling i bollen, der han går inn for å være en person han i det hele tatt ikke er. Margaret Keane maler bildene mens han tar æren for det. I starten går Margaret med på dette i og med at hun tenker at dette er måten man kommer frem som kunstner i denne mannsdominerte tiden. Men hun ser mer og mer at mannen hun har giftet seg med ikke er bra for henne eller datteren hun har fra et tidligere ekteskap. Adams har jeg sett har blitt nevnt er en skikkelig kald og distansert skuespiller. Og jeg kan jo godt forstå at man kan ha den oppfatningen, men jeg synes hun passer bra i denne med tanke på at hun spiller en karakter som er depressiv, men som samtidig holder hodet oppe for seg selv og datteren. Jeg tror ikke jeg hadde likt om karakteren hadde vært sprudlende. Men er vel en smaksak det. Er likevel Crisoph Walt som stjeler showet her, jeg har aldri sett han galere,

Tim Burton har jo levert en god del skuffelser de siste årene, derfor er det så fantastisk å se mannen levere noe så bra som Big Eyes. Så deilig å se han endelig lage noe uten Johnny Depp og Helena Bonham Carter og uten det mørke og kjipe gotiske pisset han har lagd i det siste. Big Eyes er en fargerik film med en veldig god historie. Virkelig et sunnhetstegn fra Burton, håper han fortsetter i samme sporet, får jeg fikk faktisk troa på Burton igjen.

Monday, July 6, 2015

Frank (2014) Irland, England USA, Regi: Lenny Abrahamson




















Det menneskelige bak masken

Jon (Domhnall Gleeson)er en ung musiker i England som prøver å få sitt gjennombrudd, men han klarer ikke helt å skrive den bra låta. Han kommer i kontakt med et band med noen skikkelig rare folk ledet av Frank (Michael Fassbender) som alltid har et stort hode i plast på hele tiden. Etter en rimelig kaotisk konsert blir han lukket med til å spille inn en plate med bandet inne i skogen. Han blir konstant hakket på av bandets hurpe, Clara (Maggie Gyllenhaal), han har mye å bevise for henne.

Jon er ganske sympatisk i starten der han virkelig prøver å finne seg selv i musikken, men etterhvert blir han helt spist opp av tanken om berømmelse. Han klarer å overbevise bandet om at de må spille på South by South West i Texas. Her kommer konfliktene i fleng.

Frank er en film som er ganske langt ute til tider. Det er ganske bisart med en mann som hele tiden går med en stor maske. De andre i bandet er også veldig sprø, de bygger sine egne instrumenter og er veldig inne i sine egne hoder kan det virke som. Fassbender er helt utrolig i rollen som Frank, man ser klart og tydelig at dette er en mann som sliter psykisk, og som taper seg helt i musikken. Han er både en morsom og en trist karakter. Det er festlig når han kræsjer inn i ting, også veldig morsomt når han forteller hvilken ansiktsuttrykk han har slik at de andre i bandet vet om han er glad eller lei seg.
De andre skuespillerne funker godt i denne galskapen de også, men det er virkelig Fassbender som er stjernen her. Man håper at det skal gå bra med Frank og at han ikke mister seg selv. Er godt gjort å klare å gjøre en karakter som Frank menneskelig. Det viser igjen at Fassbender er en skuespiller av verdensklasse.

Frank er en film som er veldig varm og menneskelig. Vi er alle mennesker med våre bra og dårlige sider. Selv om medlemenei bandet gjør dumme ting så klarer man å akseptere at de er folk som sliter, men de er like fullt ut folk. Av og til skulle nok vi alle ønske at vi kunne gjemme oss bak en maske, så vi kunne slippe å tenke på hva andre synes om oss.
Likte godt også at den viser hvor tåpelig hipster-hype er, noe man ser gjennom publikum bandet kommer i kontakt med under South by South West. De prøver å være så egendefinerte, men er veldig opptatt av hva som er den stor snakkisen. Filmen tar hipster-kulturen veldig på kornet. Tror jeg hadde hata å vært på den konserten, rett og slett på grunn av den påtrengte hipster-kulturen.
Frank er også en god beskrivelse av at det ikke er lett å holde det ekte med seg selv når man plutselig får oppmerksomhet. Det skal ikke mye til for at grådigheten tar overtaket.

Regissør Lenny Abrahamson har virkelig her laget en flott film om folk som sliter. Den er både morsom, trist og koselig. Skikkelig sjarmerende er den.

Sunday, July 5, 2015

Drive (2011), USA, Regi: NIcolas Winding Refn


















I Drive møter vi en navnløs person (Ryan Gosling) , men la oss i likhet med de fleste kalle han for Driver. Driver er en rømningskjører som kjører feks. ranere. Ellers jobber han ved verkstedet til Shannon (Bryan Cranston), som også er Drivers manager. Shannon har en drøm om at han skal klare å få samlet nok penger til å få råd til en racer-bil som Driver skal vinne løp med. Driver møter også Irene (Carey Mulligan) som bor alene med sønnen mens mannen hennes (Oscar Isaac) sitter i fengsel. Driver tar vare på Irene og sønnen. Mannen hennes kommer hjem, han prøver å holde seg unna krim-livet, men han skylder mye penger til noen slemme typer, så Driver går med på at han skal hjelpe han med et brekk slik at han kan komme seg ut av det dårlige livet og heller være familiefar.Men ting går ikke som det skal. Driver kommer i trøbbel med noen skikkelige jævler.

Drive er ikke en film med masse bilkjøring selv om man kanskje kan tro det når man ser filmplakaten. Drive er en nokså creepy film som stort sett går rolig for seg, men plutselig smeller det. Og da blir det veldig voldelig, det er sikkert og visst. Volden i filmen er svært grafisk og jeg husker første gang jeg så det, ble jeg nesten satt ut og fikk en veldig kvalm følelse. Hjelper så klart etter man har sett filmen flere ganger, men fortsatt temmelig sterk kost.

Driver er en karakter som har veldig lite dialog, han er en veldig stille person, som snakker i hovedsak når han må. Ryan Gosling klarer veldig godt å spille denne kalde personen som virkelig ikke har det bra med seg selv og man forstår hvorfor han tar de valgene han tar gjennom filmen. Carrey Mulligan er også helt fantastisk i rollen som Irene. Hun spiller godt en alenemor som er dritredd for at alt skal falle sammen, men som holder seg rolig for å beskytte sønnen. Jeg likte veldig godt hvordan karakteren til Oscar Isaac er satt sammen. Han er fremstilt som en ordinær kar som har tatt noen veldig dårlige valg i livet. Jeg er så glad for at de styrte unna klisjeene med at han kommer hjem fra fengsel og begynner å banke kona, drikke seg dritings. Nei, Drive viser han som en far og ektemann som prøver å få orden på livet sitt.

Estetikken i Drive er helt utrolig. Kjempeflott foto, man har noen virkelig herlige bilder her, LA ser helt fantastisk ut på natta i denne. Lydbildet er også veldig godt. Soundtracket har veldig bra låter som funker veldig fint i forhold til det nattlig LA med pene lys fra bygningene i forskjellige farger. Det er også mye stemningsfull lyd som ofte skaper en paranoid følelse.

Drive er mer som en horror-film enn en bilfilm, det er ikke mye Fast and the Furious her for å si det sånn. Når jeg kaller det horror, så mener jeg ikke som Saw eller Paranormal Activity. Men mer i den mening at det hele tiden er en ubehagelig stemning om at noe fælt snart kommer til å skje, og den plutselige volden gjør det enda litt verre.

Regissør Refn er jo kjent for filmer om kriminalitet. Han har jo de gode Pusher-filmene (ikke den tredje og siste, den er drit), som er renspikra gangster-shit. Men han har også ofte fått kritikk for å være estetikk over innhold som feks i Bronson og Only God Forgives (som undertegnede faktisk likte veldig godt), men i Drive får man begge deler, en film som er lekker å se på og en historie som holder mål. Drive kommer til å bli en klassiker!

Destino (2003), Frankrike, USA, Regi:Dominique Monfery













Rar reise

Destino er en animert kortfilm som egentlig var ment som et samarbeid mellom den surrealistiske kunstneren Salvador Dali og Walt Disney i 1946, filmen ble skrinlagt med bare 20 sekunders film lagd.

Derfor var det en sann glede i 2003 da Destino ble sluppet løs, moderne animatører satte sammen en syv minutter lang kortfilm basert på ideen til Dali og Disney. Og man kan trygt si at det er verdig både Disney og Dali.

Vi følger en vakker kvinne som vandrer av gårde på utkikk etter sin tapte kjærlighet. Underveis skjer mye rart. Maur kommer ut av en hånd og forvandles til syklende Franskmenn for å nevne en ting. Kvinnen blir også blant annet forvandlet til et løvetann-blad. Om hun finner sin kjære er ikke noe jeg skal svare på her, men kan jo si at det er en veldig rar reise vi er vitne til, og det finnes nok ikke bare en måte å tolke alt det rare som skjer i denne sære kortfilmen. Det er noe veldig drømmende over det hele.

Man kan trygt si at filmen er som å se et Dali-bilde i bevegelse sauset inn med litt god Disney-animasjon. Det er stort sett gammeldags animasjon, men dukker opp noe digitalt her og der. Det er vel dette man kan kalle vakker surrealisme. Musikken i filmen er en sang som er veldig gammeldags-disney.

Destino er veldig kul hvis man er ute etter en rar, men samtidig vakker film som har en helt fantastisk animasjon.

Se filmen her

Boys (2008), Sør-Korea, Regi: Yoon Sung Hyun



Boys er en 30 minutters lang kortfilm regissert av Yoon Sung Hyun en regissør som er kjent for filmen Bleak Night, en film jeg har hørt veldig mye bra om og som jeg tenkte jeg skulle få sjekka ut en dag.
Det er nettop som ekstramateriale til Bleak Night-dvden at man finner denne kortfilmen. Jeg fant heller ikke noe bilder fra den på google heller, så da blir det uten noe bilde for denne gang.

Filmen handler om to svært forskjellige videregående-gutter som blir venner, en er den utadvente bølla Tae-jun (Min-woong Lee), mens en er den innadvendte sveklingen Jin-uk (Kyo-hwan Ku). De blir gode venner på veien hjem fra skolen. Og gjennom filmen følger man de to mens de lager en drage sammen, dette til tross for at vennene til Tae-jun ledet av drittsekken Bum-seok (Si-kwon Kim)  ikke liker at han er sammen med Jin-Uk på fritiden-

Boys er en god film om hvordan det er å gå på skole og at man fort kan bli utstøtt dersom man velger å bli kjent med noen utenfor sin klikk, og hvor mye baller det faktisk kreves og stå opp for de som ikke er så tøffe og som ikke har noen. Det er lett å kjenne igjen når Tae-jun ikke tørr å ta telefonen når Bum-Seok ringer når han er sammen med Jin-uk. Dette er noe alle som har vært i den samme situasjonen kjenner seg igjen i.

Skuespillerne gjør en god jobb. Kyo-hwan Ku spiller bra som innesluta mobbeoffer, han er ikke personen som snakker så veldig mye. Han virker til tider rett og slett redd for å si hva han mener og føler. Men Min-woong Lee klarer tydelig å vise seg som utadvendt kar som ikke er redd for å si det han mener. Bum-seok passer også godt som den litt smådumme tapern av en bølle. Man har rett og slett lyst til å gi han en skikkelig omgang juling.

Boys viser bra hvordan det er å være ungdom og at ting ikke alltid er så greit, enten man er populær eller upopulær. Boys viser også godt hvorfor Sør-Korea har mye kvalitet når det kommer til film.

Saturday, July 4, 2015

The Black Hole (2008), England Regi: Philip Sansom og Olly Williams







Veien til rikdom?

The Black Hole er en britisk kortfilm der en mann (Napoleon Ryan) printer ut et ark med et sort hull på. Det sorte hullet kan han putte foran feks. Glasset på en sjokoladeautomat og da ha muligheten til å ta uten sjokolade der i fra. Dette sier seg selv at er et hjelpemiddel som man kan bruke for å få ting som er verdt mer enn bare godteri, uten at jeg skal gå noe mer i detalj. Men er det alltid så lurt å la grådigheten ta over?

The Black Hole ser skikkelig pen ut og den har en veldig mystisk-følelse jevnt over. Napoleon Ryan passer godt som den stumme kontor-rotta. Effekten når han benytter seg av det sortehullet ser skikkelig bra ut.

Jeg skulle bare ønske at The Black Hole var litt lenger for når man kommer til slutten, har man veldig lyst til å se hvordan det går videre med mannen. Men filmen varer i underkant av 3 minutter. Man får inntrykk av at dette er som en slags show reel for å få mulighet til et større prosjekt. Men det skjedde tydeligvis ikke, for ser man på både Philip Sansom og Olly Williams sine IMDB-profiler så ser man at de kunne har regissert kortfilmer. Synd egentlig, i og med at The Black Hole ser så pen ut og benytter seg av en veldig kul idé, jeg tror man kunne lagd en spillefilm med dette som utgangspunkt.

En kul kortfilm som er fin hvis du vil se noe mens du er på farten.

Filmen kan ses her




Vincent (1982) USA, Regi: Tim Burton








Hurra for fantasien!


Vincent er en animert kortfilm som jeg faktisk ikke hadde hørt om før, men kom over den da jeg søkte etter gode kortfilmer. Litt rart jeg ikke hadde hørt om den i og med at jeg føler jeg har ganske god oversikt over regissøren Tim Burton og hans filmer.

Vincent handler om gutten Vincent Malloy som heller skulle ønske at han var horror-legenden Vincent Price. Det er også veldig artig at Tim Burton fikk med seg Vincent Price til å ha fortellerstemmen i filmen. Stemmen til Vincent Price gir filmen en skikkelig god atmosfære. Han forteller på rim og det skaper en veldig Edgar Allen Poe-følelse hele veien gjennom. Det er ikke noe dialog i filmen, kun den fantastiske stemmen til Price.

Gutten bruker fantasien til å gjøre om dagligdagse ting til noe rett ut av grøssere. Som fels at han tenker at katten er et Frankenstein-eksperiment eller å gjøre slektninger om til voksdukker.

Animasjonen er veldig stemningsfull, man kan se det som forgjengeren til animasjonen man finner i filmer som Nightmare Before Christmas. Liker godt at det er i svart/hvitt, det gir det en mye mer horror-stemning. Filmen er likevel veldig leken der man går inn i guttens fantasi. Og det viser tydelig hvordan det er for barn når de lever seg inn i fantasien. Kan jo på en måtte si at det er en hyllest til fantasien.

Denne kan jeg anbefale til alle som liker animasjon og som vil ha en sjarmerende film. Og igjen, stemmen til Vincent Price er i en egen klasse.

Friday, July 3, 2015

The Goonies (1985), USA, Regi: Richard Donner

















Goonies never die!


Ja, da fikk jeg endelig sett The Goonies. Med andre ord en film mindre å skamme seg over å ikke ha sett. Richard Donner har jo hatt noen sinnsyke hitfilmer gjennom tidene. Superman (1978), Lethal Weapon (1987), The Omen (1976) for å nevne noen
En gjeng med gutter snubler over et kart på loftet, et kart som påstås at skal vise veien til en gjemt skatt. Så guttene stikker av gårde på jakt etter denne skatten. Men den kriminelle Fratelli-familien med Mama Fratelli i spissen er i hælene på dem.

The Goonies er en skikkelig eventyr-film. Den er hele veien spennende og humoren er veldig bra, synes den fungerer både for barn og voksne. The Goonies er en film om vennskapets kraft og om å holde sammen. Jeg savner virkelig familie-filmer som dette. Det er så synd at det aldri lages lenger. Underholdningsfilmer som varmer og som sprer glede.

Skuespillerne i filmen gjør en kjempegod jobb. Guttene synes jeg bare var kjempe-sjarmerende.
Sean Astin også kjent som Hobbiten Sam spiller Mikey som man på en måte kan si at er hovedpersonen i denne filmen. Han er en søt unga som er skikkelig eventyrlysten og har en positiv stå på-vilje. Storebroren Brand, spilles av ingen ringere enn Josh Brolin. Artig å se en så pass god skuespiller som ungdom. Brand er en typisk storebror som erter lillebror, men som også samtidig passer på også.
Også har vi Jeff Cohen spiller den høylytte tjukkasen som egentlig minner litt om meg da jeg var liten. Hehe.
Corey Feldman spiller som vanlig en rappkjefta kid som hele tiden tøffer seg. Han passer så ufattelig i slike filmer. Han er på mange måter The golden child of 80's blockbusters.
Og vi har også en nerdete tekno-kid i gjengen også, som spilles av Jonathan Ke Quan kjent fra Indiana Jones and the Temple of Doom (1984)
 Fratelli-familien er tre herlige skurker som er veldig tegnefilmaktige, jeg koste meg veldig med den komiske kranglingen de har seg i mellom. De er til tider ganske dumme også.
The Goonies har virkelig fått til de forskjellige karakterene, man føler veldig for de, man heier på heltene og fryder seg når det går dårlig for skurkene.

For meg er det også veldig kult at man har effekter som ikke er data, det er mulig man kan ta det lenger med data nå for tiden, men dataeffekter pleier som regel før eller siden å se dårlige ut. Til og med Ringenes Herres effekter begynner å se utdaterte ut. Da foretrekker jeg generelt ekte vare.

Man merker veldig at dette er en historie av Steven Spielberg, og den er så eventyrlig at man nesten
glemmer og tror det er han som har regissert mens man ser på filmen. Det samme kan man jo også se på manuset som er skrevet av Chris Columbus, som ofte pleier å ha god greie på hvordan han skal skrive barnekarakterer.

The Goonies er absolutt verdt å se. Den er et must for 80-talls-fans og den er også viktig for de som er opptatt av pop-referanser. Men først og fremst er The Goonies en sabla god eventyr-film for hele familien.

Tekken 2: Kazuya's Revenge (2015), USA, Regi: Wych Kaosayananda
















Tekken for ingen!


Ja, så var det enda en Tekken-film også kjent som oppfølgeren ingen ba om. Jeg har spilt mye Tekken gjennom livet, og det er nok den serien med slåssspill jeg liker aller best.

Jeg skal ikke snakke om den første Tekken filmen her, men jeg vet at godeste Captain Charisma har en anmeldelse av den. Man kan lese den anmeldelsen her, summerer ganske greit opp den filmen. Sjekk forøvrig ut masse annet kult på den bloggen.

Tekken 2 møter vi mannen som går under navnet K (Kane Kosugi) som har mista hukommelsen, og som blir dratt inn i en organisasjon som ufører leiedrap, ledet av en som kaller seg The Minister (Rade Serbedzija) som eier sin egen landsby der han trener opp mordere. En mann jeg ikke klarte på noen som helst måte å forstå at folk forgudet. En feit kar med skjegg og langt hår som har karisma lik null, nei kjøper ikke den for fem flate øre.
K kommer seg bort fra denne landsbyen og begynner å utføre mordoppdrag for The Minister, emn føler samtidig at det er noe som ikke stemmer.

Tekken 2 er en film som ikke føles som Tekken på noe som helst måte. Dette er rett og slett bare søppel. Den første Tekken-filmen (2010) var også søppel, men der var i det minste flere av karakterene fra spillet med, og man hadde faktisk en Tekken-turnering.
Det man får servert i Tekken 2 er dølle slåss-scener, en historie som aldri er spennende, dårlig dialog som får det til å gå kaldt ned over ryggen, og ikke minst helt fryktelige skuespillere. Det finnes ikke en karakter her jeg tror på, og de er så flate at man får vondt.
Er også latterlig at det legges opp til at det skal være så overraskende at K står for Kazuya. Filmen heter jo søren meg Kazuya's revenge. Ingen Tekken-fans kommer til å bli satt ut at dette handler om sønnen til Heihachi Michima.

Wych Kaosayananda hadde en gang i tida regi på en film som ved navn Ballistic: Ecks Vs. Sever (2002), det var også en skikkelig drittfilm, men da kan jeg si at Tekken 2 er faktisk enda verre. På toppen av det så legger det også opp til en oppfølger til dette svineriet her.

Thursday, July 2, 2015

Weird Science (1985), USA, Regi: John Hughes




















Frankensteins skjønnhet

Weird Science  er en film fra det glade åtti-tallet. Den er regissert av mesteren av ungdomsfilmer, John Hughes. Jeg er veldig glad i åttitalls-filmer. De som kjenner meg stusser kanskje på dette i og med at jeg er 88-modell, og da ikke husker noe fra åtti-tallet. Men gi meg en åtti-talls film any given day og jeg blir glad.

Weird Science handler om nerdene Gary (Anthony Michael Hall) og Wyatt (Ilan Mitchell-Smith) som er to veldig upopulære gutter på skolen. De blir plaget av bøller og får ikke noe oppmerksomhet fra jentene.

En kveld bestemmer de seg for å lage et dataprogram der de kan få svar på alt om jenter. Men lynet slår ned i dataen og plutselig har de kvinnen fra sine drømmer foran seg. De gir henne navnet Lisa. Lisa spilles av Kelly LeBrock, fin dame det der. Hun spiller forøvrig også i Hard To Kill (1990) med selveste steinansiktet Steven Seagal, en film jeg ikke gidder å anbefale.
LeBrock er veldig sjarmerende, sexy og smart i denne rollen som guttenes Frankenstein-eksperiment.
Sammen finner guttene og Lisa på sprell, de drar på byen, kjører raske biler og har en gigantisk fest. 
I løpet av filmen må Wyatt ta et oppgjør med sin jævlige storebror som festlig nok spilles av godeste Bill Paxton. En skikkelig militant drittsekk som man bare vil se det gå dårlig med.
Er også festlig at Robert Downey Jr. spiller en av bøllene i filmen. 
Det er også en artig Mad Max-referanse her også, Vernon Wells dukker opp i en veldig kul cameo for å si det sånn. 

Mye av budskapet til filmen er at man skal være glad for at man er den man er og at man ikke skal behøve å forandre seg for å bli bedre likt. Synes filmen virkelig ta opp dette med ungdommer som sliter med sin identitet og hvor vanskelig det faktisk det kan være og ikke være blant de kule. 
Filmen er som en 80-talls/ungdomsversjonen av Frankenstein. Det er også en film med en del humor, igjen er det dette med den gode og varme humoren fra 80-tallet som veldig ofte treffer meg.

Weird Science er kanskje ikke en like god film om ungdom og identitet som The Breakfast Club (1985) av samme regissør. Den blir rett og slett mer tøysete. Men det er likevel en veldig god film i mine øyne. En komedie som traff meg rett i sjela for å si det sånn. 



Maggie (2015) USA, Regi: Henry Hobson




















Zombie-drama på bondelandet!

Maggie handler om jenta Maggie (Abigail Breslin) som har blitt bitt av en zombie. Men i denne filmen så er det ikke slik at man blir til zombie momentant. Nei, her ser vi ei jenta som over lengre tid blir dårligere og dårligere, og som går nærmere skjebnen som zombie. Maggies far som spilles av Arnold Schwarzenegger gjør alt han kan for å beskytte datteren og ikke slippe henne til myndighetenes karantene.

Maggie har absolutt et godt utgangspunkt, og det er deler som fungerer temmelig godt her. Jeg er veldig interessert i å se hvordan kroppen og psyken til Maggie forvandles over tid. Synes også Abigail Breslin for så vidt gjør en god nok jobb. Hun ser ødelagt og redd ut. Men, og dette er ett stort men generelt så synes jeg Arnie ødelegger i de scenene han er med i. Heldigvis er han mindre med fra midten av filmen, men fy søren så dårlig han er her, skjønner faktisk ikke hvorfor han har blitt castet i denne filmen i det hele tatt. Det blir bare helt feil, han går bare rundt og er Arnold Schwarzenegger, det er aldri troverdig når han er lei seg eller glad. Nei, her kunne man godt brukt en annen skuespiller. Hun som spiller moren til Abigail er også rimelig dårlig. Hun spiller jo ikke kan det virke som.

En ting jeg syntes var litt rart var at lillebroren til Maggie var med en scene i filmen, og etterpå så fikk vi ikke se han noen gang i filmen igjen. Forstod ikke helt hva som var poenget med å ha han der til å begynne med.

Maggie er ikke en altfor lang tid, og som sagt funker godt selv delene med Maggie der vi bare ser henne bli dårligere og dårligere i formen. Skulle ønske det faktisk var enda mer fokus på dette en det uinteressante forholdet mellom henne og faren, som mest av alt blir ødelagt av Arnie.
Det er ikke veldig mye action i Maggie, så de som ser for seg en zombie-film med masse trøkk må nok se andre steder.

Helt midt på treet film som skal ha for at den prøver noe annerledes med zombie-genren, hadde man bare ikke hatt med Arnold så kunne nok dette blitt så mye bedre. Dette er jo Henry Hobsons langfilm-debut, så det kan jo hende han finner sin stemme etter hvert. Vi får se.

Wednesday, July 1, 2015

Shaun the Sheep Movie (2015), Regi: Mark Burton og Richard Starzak, England




















BÆÆÆÆ!

Shaun the Sheep Movie er en film jeg hadde null forventninger til. Jeg så den sammen med sønnen min på tre. Jeg har sett lit av Shaun the Sheep-serien og synes at dette er så ufattelig kjedelig. Men barna liker det så hva vet vel jeg.
Jeg skal nå ikke påstå at dette er en fantastisk-film. Men den var ikke så verst heller. Var noen scener som faktisk også funket veldig fint for både barn og voksne. Fikk litt Wallace and Gromit følelse til tider. Animasjonen er også litt Wallace and Gromit light. Ikke sånn kjempebra, men en oppgradering fra Shaun-serien.

Historien i Shaun-filmen er helt ok. Shaun og dyra mister bonden i storbyen og prøver å finne han igjen, samtidig som de må hanskes med en slem dyrefanger. Greit nok. Men jeg savner litt at animasjonsfilmer våger å lage noe nytt istedenfor den samme historien igjen og igjen og igjen.
Men for all del Shaun the Sheep Movie er  trivelig og akkurat passe koselig familie-underholdning. Og jeg tror spesielt barna kommer til å kose seg.


Tuesday, June 30, 2015

Kumiko the Treasure Hunter (2015), USA, Japan, Regi: David Zellner
















Skattejakt i snøføyka


Kumiko spilles av Rinko Kikuchi, hun er kanskje mest kjent som det kvinnelige motstykket i makkverket Pacific Rim (pen og se på den filmen, men historie var ræva). Kumiko er en 29 år gammel kvinne som finner en VHS av filmen Fargo og blir overbevist etter å ha tittet på den, at filmen er et kart for å finne en skatt. Dette tar Kumiko på en reise fra Tokyo til det nokså mye kaldere Minnesota.

Kumiko er en veldig ensom og introvert dame. Hun blir  skikkelig dårlig behandla av sjefen (Nobuyuki Katsube) og de andre jentene på jobb. Jeg kjente meg godt igjen i Kumiko, i og med at jeg ganske så ofte er en introvert jævel selv. Jeg synes Kikuchi spiller utrolig bra som Kumiko. Får tydelig frem hvor isolert hun er og hvor mye hun lever inni sin egen verden. Man får skikkelig sympati med henne, selv når hun gjør ting man kanskje ikke burde gjøre. Det her er en kvinne som så lenge har blitt kuet, at man heier på henne når hun endelig slår tilbake. Om hun finner skatten eller ikke skal ikke jeg si noe om, men det blir en smått snodig tur og hun møter på en del naive folk underveis, blant annet en politimann (spilt av regissøren selv David Zellner) som prøver å hjelpe henne. Man føler gjennom hele filmen at Kumiko virkelig prøver å komme seg bort og forsvinne fra sin meningsløse virkelighet i Tokyo.

Kumiko the Treasure Hunter kan til tider nesten virke som en Cohen-brødrene-film, med karakterer som tenker og handler på en måte som ville virket helt irrasjonelt i virkeligheten. Ofte så er det jo også ganske ensomme karakterer i filmene dems også. Det morsomme er at David Zellner har lagd filmen med broren Nathan Zellner. Han bidrar med manus og som produsent. Så de virker litt Cohenske.

Kumiko the Treasure Hunter er utrolig pen å se på. Veldig fint foto og det ser rett og slett nydelig ut når Kumiko vandrer rundt i snøen.

Denne filmen likte jeg godt, og kan anbefale den til hver og en som liker filmer som er som en blanding av Cohen-brødrene og snodig japanske filmer som Turtles Are Surprisingly Fast Swimmers. Jeg fant den kjempefin og sjarmerende.

Escape from Hellview (2011), Israel, Regi Hadas Brandes

:














Helvetes sirkus

En gutt legger seg for kvelden. Etter at moren har gått fra rommet, blir han lukket med av en klovn til et sirkus der gutten tror han skal være med på noe morsomt. Men han blir snart trukket inn i en skummel verden med ekle klovner og noen fæle menn med masker. Han er rett og slett i et helvete. 

Jeg synes animasjonen i denne kort-filmen var veldig fin. Det ser ut som barnetegninger, Minte meg litt om Ernest og Celestine. Men jeg synes også animasjonen passet bra da det skulle bli skummelt også, skyggene kommer fint frem og man ser god kontrast til det snille og det onde. 

Historien synes jeg ble litt vel typisk. Er så og si ingen som kommer til å bli overrasket i det hele tatt. Det var også irriterende at rulleteksten kom samtidig som filmen ikke var helt ferdig. Det var bare teit. 

Men filmen skal ha for at den var veldig stemningsfull og for animasjonen som jeg likte veldig godt.

Cat Soup (2001), Japan, Regi: Tatsuo Satô




















Psykedeliske katter!

Cat Soup er basert på en manga.
En katt drar på en reise med sin søster for å redde hennes sjel. Det er så og si det jeg kan komme frem til at denne filmen handler om ut i fra hva jeg så og ut i fra hva jeg har lest om den.

Men for meg så er ikke handlingen det jeg blir mest revet med av her. Det som fenger meg er at denne filmen er en skikkelig mind fuck. Den er så sær at jeg nesten ikke har ord. Man møter på alt fra griser med glidlås, til et sirkusnummer der en katt blir delt i to, og ja det er en blodig affære.
Dette er en film som er noksådyster til tider, hadde nesten lyst til å ta meg en ordentlig dusj etter jeg hadde sett den. Det er nokså sprøtt å se en så dyster og fæl film med to søte katter (dere veit at jeg liker katter nå vel?).

Man rekker heller aldri å bli lei av særhetene heller i og med at filmen varer en halv time. For min del kunne jeg sikkert sett på dette i en time i alle fall, men det er nå godt at filmen ikke på død og liv holder på i det uendelige, en del filmer kan lære litt av det, spesielt japanske filmer, både live action og animerte har en tendens til å hale ut tiden alt for mye.

Så se denne hvis du vil hoppe på en psykedelisk og megasprø reise, der du vil lure på hva som skjer og fundere på om det er en mening bak dette eller ei.

Sunday, June 28, 2015

Mad Max: Fury Road (2015), USA, Regi: George Miller

















Full fart i ørkenen


Mad Max: Fury Road møter vi go'gutten Tom Hardy i rollen som Max. Helten som blir tatt til fange, rømmer og blir med noen kvinnelige opprørere ledet av Furiosa (Charlize Theron), men hakk i hælene har de Immortan Joe (Hugh Keays-Byrne) og hans bande. Klarer Max og damene og komme seg til en såkalt oase.

Mad Max: Fury Road er en skikkelig action-film, og den som liker mye biljakter kommer ikke til å bli skuffet. Jeg synes Tom Hardy er utrolig kald og tøff i rollen som Max, han løser opp litt underveis, men han er en skikkelig barsking. Det kan man trygt også si at Furiosa er også, Charlize Theron passer som hånd i hanske i denne rollen. Hun er søren meg skikkelig bad ass. Go girls!
Immortan Joe er og forblir en ond jævel, og han er akkurat sånn passe sær. Når vi snakker om sært, så er det noen av de kara i banden til Joe som ser skikkelig freaky ut. Han torturisten med hetta var bare helt ute, og for ikke å snakke om sønnen til Joe. Liten kar med skjegg. Digga også han som stod å spilte rocke-gitar mens de var ute på tokt.

Mad Max er etter min mening akkurat slik en reboot skal være. Ikke helt som orginalen, men heller ikke for langt unna heller. Jeg finner det også veldig bra at man har valgt å bygge mye ting i denne filmen istedenfor å gå for masse cgi. Stort pluss for det, er forøvrig glad for at de har valgt å gå denne veien i de kommende Star Wars-filmene.
Er også godt å se at George Miller som også regisserte de gamle filmene styrer skuta. Good to have you back George!

Har man lyst på en post-apokalyptisk film med høyt tempo og som også ser en dose sprø ut, så kan det godt tenkes at Mad Max: Fury Road er helt midt i blinken. Jeg selv koste meg ihvertfall som en liten unge under hele forestillingen. Action for alle penga!

Shield of Straw (2013), Japan, Regi: Takashi Miike




















Rettferdighetens kvaler


En uhelbredelig syk milliardær (Tsutou Yamazaki) utlover en dusør til de som klarer å drepe en psykopat (Tatsuya Fujiwara) som drepte hans syv år gamle barnebarn. Dette fører til at veldig mange er ute etter å drepe psykopaten. Psykopaten i frykt for sin egen sikkerhet melder seg selv til politiet. Her blir det bestemt at han skal sendes til Tokyo for å dømmes der. Ett team på fem ledet av Kazuki Mekari (Takao Ohsawa) får i oppdrag å levere han til Tokyo.

Shield of Straw er regissert av den alltid like produktive Takashi Miike. En regissør jeg har sett veldig mange filmer av. På grunn av hans produktivitet lager han alt fra veldig bra filmer til veldig dårlige filmer. Jeg har lagt merke til at denne filmen generelt har fått midt på treet mottakelse.
Jeg synes dette var en veldig spennende thriller der man hele tiden sitter å venter på hva som skjer, blir psykopaten drept på veien? Hvem dreper han? osv. osv.
Filmen tar også opp moralske spørsmål om det er riktig å la han leve eller om det er mer riktig å bare drepe han. Og filmen gjør det ikke lett for noen å ville la denne ufordragelige drittungen av en psykopat få leve. Man ser jo hele tiden at dette er vanskelig for de gode i filmen også.

Skuespillerne fungerer veldig godt. Tatsuya Fujwara spiller skikkelig ekkelt, hadde flere ganger lyst til å gå inn i skjermen å kvele han. Takao Ohsawa gjør en god figur som politimannen som gjør sitt ytterste beste for å være rettferdig til tross for at han sliter med indre demoner. Tsutomu Yamazaki som den gamle milliardæren er en kar jeg heller ikke klarte å få sympati med. Greit, han har mistet barnebarnet sitt, men han setter jo pokker meg uskyldige liv i fare gjennom hele filmen.

Så er man ute etter en spennende film med et smått provoserende tema, så kan nok denne vær ganske så fortreffelig. Etter min mening en svært god Takashi Miike-film, men ikke forvent en sær film fra Miike med denne.

Saturday, June 27, 2015

Han Gong-Ju (2013), Sør-Korea, Regi: Su-jin Lee
















Fortidens skygger

Han Gong-Ju er en film som har blitt lovprist av de fleste son er glad i Sør-koreansk film. Martin Scorsese blant annet elsket den. Filmen er jo vistnok også basert på virkelige hendelser.
Han Gong-Ju er en jente som flytter til et nytt sted på grunn av hendelser som skjedde der hun bodde før. Man får ikke vite hva som har skjedd før på slutten. Men sitter hele tiden å lurer på hvorfor Han Gong-Ju er så deprimert og hva som faktisk har skjedd med henne. Woo-hee Chun gjør en ekstremt god jobb i hovedrollen. Hun får virkelig frem smerten og viser godt hvor vanskelig det er å komme seg opp når man ligger nede.

Filmen har også sine lyspunkt som når Gong-Ju får en vennegjeng og begynner å utvikle seg innen musikk. Men man sitter veldig ofte å bare venter på at det skal komme frem noe fælt.

Su-jin Lee har virkelig her regissert en film der det mørke ligger å lusker i bunn, og til slutt eksploderer. Sør-Korea har jo vært litt i en filmtørke tidligere, men med denne filmen så fårm man virkelig tilbake troa. Jeg sier som en del anmeldere har sagt om denne filmen, du trenger Hang Gong-Ju i livet ditt. For dette var en jævli ubehagelig film, som for min del er på samme høyde some feks. Oldnoy, Memories of Murder og Chaser.

Jurrasic World (2015), USA, Regi: Colin Tervorrow





















Jurrasic Park goes next-gen


Ja så var det en ny Jurrasic Park. Det måtte jo komme før eller senere, vi lever jo i remakens tid på godt og vondt. 
I Jurrasic World har man valgt å drite i film nummer to og tre og heller gjøre det til en oppfølger til den første. Dette er egentlig like greit i og med at de to filmene var veldig svake. Men skal jeg være ærlig så er det mer som en nyinnspilling av den første filmen. 

Filmen foregår 22 år etter den første filmen. To brødre (spilt av Ty Simpkins og Nick Robinson skal på helgetur hos sin tante, Claire (spilt av Bryce Dallas Howard) som jobber i Jurrasic World. Claire har ikke tid til å passe på nevøene sine, og nevøene sniker seg bort fra barnevakten sin. Samtidig har en Tyranosaurus rømt fra sin inngjerning. 

Jurrasic World er en underholdningsfilm. Det er veldig mye løping i denne filmen (Hei Dallas Howard hvordan klarer du å løpe fort i høyhælte sko?). Det er også veldig tydelig hvem som er snille og hvem som er slemme i denne filmen. Chris Pratt spiller helten Owen. Han har noen artige kommentarer her og der, men er generelt en skikkelig typisk tøffing. Skurken i denne filmen er Hoskins som også er en typisk douchbag, og det er moro å se at Vincent D'Onofrio, som jeg mener er en ganske undervurdert skuespiller være med i en skikkelig storfilm. Karakterene her er ganske typiske. Claire er en typisk berte, som tydeligvis Hollywood aldri går lei av. Men jeg må innrømme en ting, Bryce Dallas Howard var skikkelig lekker i denne filmen. Særlig når hun blir litt tøffere inni jungelen, ble møkkete, hehe. De to brødra kunne jeg ikke brydd meg om, jeg hadde sikkert ikke brydd meg om de hadde blitt spist opp.

En annen ting jeg likte godt var da det var referanser til den første Jurrasic Park, som feks. da de to brødrene finner lobbyen fra 22 år tidligere. Og kult at de snakker om det som skjedde i gode gamle dager. 

Jurrasic World er som sagt en underholdningsfilm, men en god en sånn sett. Men Hollywood kan dere snart finne på noe nytt? Det må da finnes noe annet en remakes til 1000.

Friday, June 26, 2015

Beavis and Butthead: Do America (1996), USA, Regis: Mike Judge




















I NEED TP FOR MY BUNGHOLE!

Beavis and Butthead er en serie jeg husker godt fra MTV da jeg var liten shit-kid. Jeg husker at det var en del morsomt, når man fulgte disse tomsingene rundt i hverdagen, og alle de rare situasjonene de kom opp i. Jeg husker at det var en ting jeg aldri likte noe særlig med serien riktignok var da de satt å så på musikkvideoer og kommenterte, denne delen av serien syntes jeg aldri var morsom, synes heller ikke det i voksen alder heller. Men det er nettop det som er så utrolig brilliant med Do America, her blir nemlig tv'n deres stjålet og de legger ut på en tur for å finne den igjen. På veien blir de dratt inn i et spill mellom to kriminelle (spilt av Bruce Willis og Demi Moore) som omhandler et masseødeleggelsesvåpen. De federale myndighetene er etter de dumme heltene. Det er det som er så festlig, at ingen i filmen ser hvor dumme disse karene faktisk er, de bare ler og forteller pubertale vitser.

Denne filmen her er helt ufattelig dum, men det er akkurat det som er med den, den er dum, men er selv klar over at den er dum. Jeg ler alltid like mye av Cornholio, det pillerusa alteregoet til Beavis. Men det er også masse annen moro å finne her, liker godt de scenene med naboen til Beavis og Butthead (synes litt synd på han til og med).

Er det en ting jeg ikke likte med filmen, så var det hallusinasjons-scenen i ørkenen (som er animert av den hvite zombien, selveste Rob Zombie). Jeg synes den så ganske kul ut for 10 år siden, men det er en animasjons.sekvens som ikke har holdt seg i det hele tatt. Animasjonen ser skikkelig MTV anno 1991 ut. Må innrømme at jeg sona helt ut mens den scenen foregikk. Det er ikke en altfor stor scene så det trekker ikke så mye ned, men den var rimelig klein den sekvensen.

Men alt i alt har godeste Mike Judge lagd en særdeles morsom komedie som er veldig kul for de som skjønner humoren og poenget bak det hele. Kanon-film!

Thursday, June 25, 2015

A Few Good Men (1992), USA, Regi: Rob Reiner

















A Few Good Men var en film som gikk veldig mye på tv'n da jeg var liten. Jeg fikk aldri sett den da, fordi jeg synes den så fryktelig kjedelig ut (du veit hvordan det er når man er dum drittunge).
Den er regissert av godeste Rob Reiner, en mann jeg har enormt mye respekt for.

Tom Cruise, en miltæradvokat som blir satt til å bistå en annen advokat, Demi Moore med en sak der to unge ,arine-rekrutter har blitt beskyldt for mord, noe de selv mener var på ordre fra høyere hold.
Jeg synes dette er en film som blir drevet godt fremover via god dialog og veldig gode skuespillere. Tom Cruise er fabelaktig som tilsynelatende tøysebukk, men som har mer alvor med seg enn man skulle tro. Demi Moore funker også godt. Har sett en del påpeke at det er mange gode skuespillere som får lite skjermtid. Og jeg kan til en grad være enig. Man har jo dyktige folk som Kiefer Sutherland og Kevin Bacon. Men jeg synes ikke det plaget meg så mye eller trakk filmen eller historien ned. Men jeg må si meg enig med at Jack Nicholson godt kunne vært en del mer med. Alle scenene der han er med i filmen er suverene. Han er en skikkelig ubehagelig og sjåvinistisk karakter.
Scenen i rettsalen mellom han og Tom Cruise er fantastisk. Han er til tider så fæl at man må le av han. Funker som smør. Så det trekker ned at han får så lite skjermtid.

Men dette er en god film som tar for seg dette med makt og hvor hjernevasket man kan bli av militære-kodekser som i livet utenfor en militærbase bare virker surrealistisk og fanatisk.
Enda en god film fra Rob Reiner.


The Giant Mechanical Man (2012), USA, Regi: Lee Kirk




















Finn deg selv

The Giant Mechanical Man er en film som handler om en Tim (spilt av Chris Messina) og Janice (spilt av Jenna Fischer) som begge føler at de ikke har funnet sin plass i livet. Tim jobber som gatekunster, og mister kjæresten på grunn av dette, mens Janice jobber med forskjellige jobber som man får inntrykk av at hun er overkvalifisert til, men som hun mister på grunn av sin lave selvtillit.. De møtes når begge for jobbe i en dyrehage, der begge gjør jobber de ikke trives med. Janice blir hele tiden dyttet av sin søster til å gjøre ting hun ikke vil. Hun søsteren som spilles av Malin Akerman er en skikkelig kjerring i filmen med en nikkedukke av en mann (spilt av Rich Sommer). Noe som overrasket meg når det gjaldt rollene her, var at jeg faktisk klarte å le av karakteren til Topher Grace, ikke at han spilte sånn ekstremt bra, men morsom og egosentrisk selvhjelpsguru.
The Giant Mechanical Man er en film som er veldig fin hvis man vil se noe som varmer og med hovedpersoner som du har lyst til at det skal gå bra med. Jeg er selv til tider ganske introvert, og kan ganske greit kjenne meg igjen i Tim og Janice. De er ikke verdens mest dype karakterer, men det fungerer.
Dette er ikke en film med de helt store overraskelsene man vet stort sett hva man får. Det er et fint budskap og alt det der og stiller spørsmål om det egentlig er verdt å drive med noe man ikke liker kun for å få penger. Men det er ikke noe overfilosofisk film. Det er rett og slett en enkel og grei film.


Wednesday, June 24, 2015

It Follows (2015), USA, regi: David Robert Mitchell



















Stemningsfull grøss!

It Follows har på mange måter vært den store snakkisfilmen i det siste. Overalt har jeg hørt fra folk som har sett den at den må ses, men at det er en film som man ikke burde lese om på forhånd før man ser den. Så hvis du har tenkt til å se filmen, og ikke vil få noe røpt, ikke les videre.
It Follows handler om en jente som blir plaget av at det er personer som plutselig dukker opp fra ingensteds å prøver å ta henne. Hun prøver gjennom filmen å kvitte seg med forfølgerne.
It Follows har kanskje en story som har blitt brukt altfor mange ganger. Det som virkelig gjør filmen er hvor bra den er på å skape paranoia, mye på grunn av lydbildet som skaper en helt spesiell atmosfære, kom til å tenke på Drive i forhold til hvordan denne brukte lydbilde for å skape en guffen stemning. Man blir får nesten litt noia av å høre disse lydene og det snodige musikken. Filmen er også filmet på en måtte som gjør at man også lett kan bli litt redd.

De som følger etter hovedpersonen er skikkelig creepy skapninger. Spesielt en tissende dame fant undertegnede veldig ekkel. Og at filmen er filmet i Detroit blant triste og slitte bygninger bygger også enda mer opp en dyster stemning.
It Follows er ikke direkte en skvette-film. Det er mer en film som bygger og spenningen, der du hele tiden venter på at noen skal komme å kverke hovedpersonen. Paranoiaen som hele tiden bygges opp er det som faktisk gjør at dette blir blant en av de beste skrekkfilmene jeg har sett på lange tider.
Det er selvfølgelig noen plotholes, som feks. I og med at de som følger etter bare går, så kunne man vel ha rømt til andre siden av jordkloden. Men skal man pirke sånn blir det slitsomt å godta grøsser-univers.

De jeg så filmen med kommenterte at hovedpersonen var veldig dum, at hun lukket seg inn i små rom når hun bare kunne gå fra disse treige skapningene. Igjen, det er dette med å godta grøsser-logikk.
Skuespillerne i filmen synes jeg gjør en god jobb. De overspiller ikke, de reagerer når det trengs å reagere. Følte at de var troverdig unge mennesker.
Nei, jammen sa jeg smør. Dette var en film som absolutt falt i smak. Det er den ekle og luskende følelsen man får gjennom filmen som virkelig gjør dette til en god film. Nesten så jeg ser over skulderen mens jeg skriver.