Frank (2014) Irland, England USA, Regi: Lenny Abrahamson

Det menneskelige bak masken

Jon (Domhnall Gleeson)er en ung musiker i England som prøver å få sitt gjennombrudd, men han klarer ikke helt å skrive den bra låta. Han kommer i kontakt med et band med noen skikkelig rare folk ledet av Frank (Michael Fassbender) som alltid har et stort hode i plast på hele tiden. Etter en rimelig kaotisk konsert blir han lukket med til å spille inn en plate med bandet inne i skogen. Han blir konstant hakket på av bandets hurpe, Clara (Maggie Gyllenhaal), han har mye å bevise for henne.

Jon er ganske sympatisk i starten der han virkelig prøver å finne seg selv i musikken, men etterhvert blir han helt spist opp av tanken om berømmelse. Han klarer å overbevise bandet om at de må spille på South by South West i Texas. Her kommer konfliktene i fleng.

Frank er en film som er ganske langt ute til tider. Det er ganske bisart med en mann som hele tiden går med en stor maske. De andre i bandet er også veldig sprø, de bygger sine egne instrumenter og er veldig inne i sine egne hoder kan det virke som. Fassbender er helt utrolig i rollen som Frank, man ser klart og tydelig at dette er en mann som sliter psykisk, og som taper seg helt i musikken. Han er både en morsom og en trist karakter. Det er festlig når han kræsjer inn i ting, også veldig morsomt når han forteller hvilken ansiktsuttrykk han har slik at de andre i bandet vet om han er glad eller lei seg.
De andre skuespillerne funker godt i denne galskapen de også, men det er virkelig Fassbender som er stjernen her. Man håper at det skal gå bra med Frank og at han ikke mister seg selv. Er godt gjort å klare å gjøre en karakter som Frank menneskelig. Det viser igjen at Fassbender er en skuespiller av verdensklasse.

Frank er en film som er veldig varm og menneskelig. Vi er alle mennesker med våre bra og dårlige sider. Selv om medlemenei bandet gjør dumme ting så klarer man å akseptere at de er folk som sliter, men de er like fullt ut folk. Av og til skulle nok vi alle ønske at vi kunne gjemme oss bak en maske, så vi kunne slippe å tenke på hva andre synes om oss.
Likte godt også at den viser hvor tåpelig hipster-hype er, noe man ser gjennom publikum bandet kommer i kontakt med under South by South West. De prøver å være så egendefinerte, men er veldig opptatt av hva som er den stor snakkisen. Filmen tar hipster-kulturen veldig på kornet. Tror jeg hadde hata å vært på den konserten, rett og slett på grunn av den påtrengte hipster-kulturen.
Frank er også en god beskrivelse av at det ikke er lett å holde det ekte med seg selv når man plutselig får oppmerksomhet. Det skal ikke mye til for at grådigheten tar overtaket.

Regissør Lenny Abrahamson har virkelig her laget en flott film om folk som sliter. Den er både morsom, trist og koselig. Skikkelig sjarmerende er den.