Sightseers (2012), England, Regi: Ben Wheatley

I Sightseers møter vi Tina (Alice Lowe) og Chris (Steve Oram), et par som ved første øyekast virker veldig ordinære. De drar på campingtur, og alt snur da Chris ved uhell rygger over og dreper en mann med campingvogna. Etter dette går det bare nedover med disse to, og drapene hoper seg opp. Man ser disse to ganske vanlige, noen vil kanskje si kjedelige folkene vise at de er noe jævla psykopater. 

Sightseers er en utrolig mørk komedie. Det er kjempefestlig at de dreper folk over ganske så trivielle ting. Er også morsomt når Tina og Chris krangler om hvilken stil man skal gå for når det gjelder drap. Synes dette er en morsom måte å skildre seriemordere på, som ordinære personer som begår drap i dagliglivet. 

Det er veldig bra at filmen ikke er så lang, hadde nok ikke orket å se på dette i to timer. Som jeg har nevnt før så kan en del filmer tjene på å kutte ned tiden en del. 

Synes begge skuespillerne gjør en god jobb, men jeg synes Alice Lowe var den morsomste, hun er rett og slett en nut case. Steve Oram også for så vidt, men synes Lowe tok kaka her. Elska den scenen der hun snakker strengt og knurrer til hunden for at den skal bli med eller der hun påstår at mord er bra for miljøet.

Ben Wheatley er definitivt en regissør jeg har blitt veldig glad i . Kill List (2011) er en skikkelig mystisk weirdo film, jeg definitivt likte med tanke på at den tuller med hue til den som ser på. Kan også nevne den koko og trippy A Field in  England (2013). Det er ikke vanskelig å se at Ben Wheatley har sansen for snodige historier, og det er filmer som treffer sånne som meg veldig godt. Sightseers er en film med mørk humor, og det er midt i blinken for undertegnede. 

Weekend At Bernies (1989), USA, Regi: Ted Kotcheff

Dead Man's weekend

Weekend at Bernie's er en komedie der to kontor-rotter, Larry (Andrew McCarthy) og Richard (Jonathan Silverman blir invitert ut til villaen til sjefen Bernie (Terry Kiser) for å jobbe med et prosjekt. Det de ikke vet er at Bernie prøver å legge skylden over på dem for penger han har stjålet fra firmaet. En annen ting de heller ikke vet er at Bernie har blitt drept. Larry og Richard prøver å late som at Bernie er i live. 

Weekend at Bernie's er en film jeg har hørt en del om før, mest på grunn av det morbide utgangspunktet. Men jeg må si at jeg synes dette var kjedelige greier. Det tar jo nesten halve filmen før det i det hele tatt skjer noe. Og jeg synes heller ikke da at det var så veldig mye morsomt, joda det er noe artige scener der de gjør mye for å overbevise om at Bernie lever. Men overraskende nok blir det så sykt mildt med dagens øyne. Det er også et uinteressant kjærlighetsforhold sausa inn, som jeg ikke fikk noe som helst ut av. 

Med unntak av Terry Kiser som gjør en god jobb som Bernie (både levende og død), så er skuespillet her ekstremt dårlig. Jeg kunne ikke fordra Larry og Richard, dårlige karakterer de overspilles på en veldig slitsom måte. Mye skrik og hyl, og trodde jeg skulle skyte meg i hue da jeg hørte stemmen til Andrew McCarthy, fy søren! Den stemmen kunne skjært beina til Wolverine i to.

Weekend at Bernie's er ikke en direkte ræva film, men den er så kjedelig. Det skjer på mange måter så lite, og den er ikke i nærheten av å være sjokkerende eller provoserende.

Big Eyes (2014), USA, Canada, Regi: Tim Burton

Burton i storform!

Big Eyes er basert på historien om kunstneren Margaret Keane (Amy Adams)  og kampen om å få rettighetene til sin kunst fra ektemannen Walter Keane (Christoph Waltz).

Big Eyes foregår på 50-og 60-tallet. Tim Burton har virkelig fått til tidsfølelsen i denne filmen, fikk flashbacks til klassikeren  Ed Wood (1994). Her har vi tv-sendinger i svart-hvitt og et tidsriktig San Francisco der bygningene og bilen ser gamle ut.

Christoph Waltz er helt sjef i denne filmen. Han er jo rett og slett en psykopat. Han får virkelig spilt på følelsesregisteret sitt. Han er sjarmerende, sint, glad, lei seg, rett og slett helt pling i bollen, der han går inn for å være en person han i det hele tatt ikke er. Margaret Keane maler bildene mens han tar æren for det. I starten går Margaret med på dette i og med at hun tenker at dette er måten man kommer frem som kunstner i denne mannsdominerte tiden. Men hun ser mer og mer at mannen hun har giftet seg med ikke er bra for henne eller datteren hun har fra et tidligere ekteskap. Adams har jeg sett har blitt nevnt er en skikkelig kald og distansert skuespiller. Og jeg kan jo godt forstå at man kan ha den oppfatningen, men jeg synes hun passer bra i denne med tanke på at hun spiller en karakter som er depressiv, men som samtidig holder hodet oppe for seg selv og datteren. Jeg tror ikke jeg hadde likt om karakteren hadde vært sprudlende. Men er vel en smaksak det. Er likevel Crisoph Walt som stjeler showet her, jeg har aldri sett han galere,

Tim Burton har jo levert en god del skuffelser de siste årene, derfor er det så fantastisk å se mannen levere noe så bra som Big Eyes. Så deilig å se han endelig lage noe uten Johnny Depp og Helena Bonham Carter og uten det mørke og kjipe gotiske pisset han har lagd i det siste. Big Eyes er en fargerik film med en veldig god historie. Virkelig et sunnhetstegn fra Burton, håper han fortsetter i samme sporet, får jeg fikk faktisk troa på Burton igjen.

Frank (2014) Irland, England USA, Regi: Lenny Abrahamson

Det menneskelige bak masken

Jon (Domhnall Gleeson)er en ung musiker i England som prøver å få sitt gjennombrudd, men han klarer ikke helt å skrive den bra låta. Han kommer i kontakt med et band med noen skikkelig rare folk ledet av Frank (Michael Fassbender) som alltid har et stort hode i plast på hele tiden. Etter en rimelig kaotisk konsert blir han lukket med til å spille inn en plate med bandet inne i skogen. Han blir konstant hakket på av bandets hurpe, Clara (Maggie Gyllenhaal), han har mye å bevise for henne.

Jon er ganske sympatisk i starten der han virkelig prøver å finne seg selv i musikken, men etterhvert blir han helt spist opp av tanken om berømmelse. Han klarer å overbevise bandet om at de må spille på South by South West i Texas. Her kommer konfliktene i fleng.

Frank er en film som er ganske langt ute til tider. Det er ganske bisart med en mann som hele tiden går med en stor maske. De andre i bandet er også veldig sprø, de bygger sine egne instrumenter og er veldig inne i sine egne hoder kan det virke som. Fassbender er helt utrolig i rollen som Frank, man ser klart og tydelig at dette er en mann som sliter psykisk, og som taper seg helt i musikken. Han er både en morsom og en trist karakter. Det er festlig når han kræsjer inn i ting, også veldig morsomt når han forteller hvilken ansiktsuttrykk han har slik at de andre i bandet vet om han er glad eller lei seg.
De andre skuespillerne funker godt i denne galskapen de også, men det er virkelig Fassbender som er stjernen her. Man håper at det skal gå bra med Frank og at han ikke mister seg selv. Er godt gjort å klare å gjøre en karakter som Frank menneskelig. Det viser igjen at Fassbender er en skuespiller av verdensklasse.

Frank er en film som er veldig varm og menneskelig. Vi er alle mennesker med våre bra og dårlige sider. Selv om medlemenei bandet gjør dumme ting så klarer man å akseptere at de er folk som sliter, men de er like fullt ut folk. Av og til skulle nok vi alle ønske at vi kunne gjemme oss bak en maske, så vi kunne slippe å tenke på hva andre synes om oss.
Likte godt også at den viser hvor tåpelig hipster-hype er, noe man ser gjennom publikum bandet kommer i kontakt med under South by South West. De prøver å være så egendefinerte, men er veldig opptatt av hva som er den stor snakkisen. Filmen tar hipster-kulturen veldig på kornet. Tror jeg hadde hata å vært på den konserten, rett og slett på grunn av den påtrengte hipster-kulturen.
Frank er også en god beskrivelse av at det ikke er lett å holde det ekte med seg selv når man plutselig får oppmerksomhet. Det skal ikke mye til for at grådigheten tar overtaket.

Regissør Lenny Abrahamson har virkelig her laget en flott film om folk som sliter. Den er både morsom, trist og koselig. Skikkelig sjarmerende er den.

Drive (2011), USA, Regi: NIcolas Winding Refn

I Drive møter vi en navnløs person (Ryan Gosling) , men la oss i likhet med de fleste kalle han for Driver. Driver er en rømningskjører som kjører feks. ranere. Ellers jobber han ved verkstedet til Shannon (Bryan Cranston), som også er Drivers manager. Shannon har en drøm om at han skal klare å få samlet nok penger til å få råd til en racer-bil som Driver skal vinne løp med. Driver møter også Irene (Carey Mulligan) som bor alene med sønnen mens mannen hennes (Oscar Isaac) sitter i fengsel. Driver tar vare på Irene og sønnen. Mannen hennes kommer hjem, han prøver å holde seg unna krim-livet, men han skylder mye penger til noen slemme typer, så Driver går med på at han skal hjelpe han med et brekk slik at han kan komme seg ut av det dårlige livet og heller være familiefar.Men ting går ikke som det skal. Driver kommer i trøbbel med noen skikkelige jævler.

Drive er ikke en film med masse bilkjøring selv om man kanskje kan tro det når man ser filmplakaten. Drive er en nokså creepy film som stort sett går rolig for seg, men plutselig smeller det. Og da blir det veldig voldelig, det er sikkert og visst. Volden i filmen er svært grafisk og jeg husker første gang jeg så det, ble jeg nesten satt ut og fikk en veldig kvalm følelse. Hjelper så klart etter man har sett filmen flere ganger, men fortsatt temmelig sterk kost.

Driver er en karakter som har veldig lite dialog, han er en veldig stille person, som snakker i hovedsak når han må. Ryan Gosling klarer veldig godt å spille denne kalde personen som virkelig ikke har det bra med seg selv og man forstår hvorfor han tar de valgene han tar gjennom filmen. Carrey Mulligan er også helt fantastisk i rollen som Irene. Hun spiller godt en alenemor som er dritredd for at alt skal falle sammen, men som holder seg rolig for å beskytte sønnen. Jeg likte veldig godt hvordan karakteren til Oscar Isaac er satt sammen. Han er fremstilt som en ordinær kar som har tatt noen veldig dårlige valg i livet. Jeg er så glad for at de styrte unna klisjeene med at han kommer hjem fra fengsel og begynner å banke kona, drikke seg dritings. Nei, Drive viser han som en far og ektemann som prøver å få orden på livet sitt.

Estetikken i Drive er helt utrolig. Kjempeflott foto, man har noen virkelig herlige bilder her, LA ser helt fantastisk ut på natta i denne. Lydbildet er også veldig godt. Soundtracket har veldig bra låter som funker veldig fint i forhold til det nattlig LA med pene lys fra bygningene i forskjellige farger. Det er også mye stemningsfull lyd som ofte skaper en paranoid følelse.

Drive er mer som en horror-film enn en bilfilm, det er ikke mye Fast and the Furious her for å si det sånn. Når jeg kaller det horror, så mener jeg ikke som Saw eller Paranormal Activity. Men mer i den mening at det hele tiden er en ubehagelig stemning om at noe fælt snart kommer til å skje, og den plutselige volden gjør det enda litt verre.

Regissør Refn er jo kjent for filmer om kriminalitet. Han har jo de gode Pusher-filmene (ikke den tredje og siste, den er drit), som er renspikra gangster-shit. Men han har også ofte fått kritikk for å være estetikk over innhold som feks i Bronson og Only God Forgives (som undertegnede faktisk likte veldig godt), men i Drive får man begge deler, en film som er lekker å se på og en historie som holder mål. Drive kommer til å bli en klassiker!

Destino (2003), Frankrike, USA, Regi:Dominique Monfery

Rar reise

Destino er en animert kortfilm som egentlig var ment som et samarbeid mellom den surrealistiske kunstneren Salvador Dali og Walt Disney i 1946, filmen ble skrinlagt med bare 20 sekunders film lagd.

Derfor var det en sann glede i 2003 da Destino ble sluppet løs, moderne animatører satte sammen en syv minutter lang kortfilm basert på ideen til Dali og Disney. Og man kan trygt si at det er verdig både Disney og Dali.

Vi følger en vakker kvinne som vandrer av gårde på utkikk etter sin tapte kjærlighet. Underveis skjer mye rart. Maur kommer ut av en hånd og forvandles til syklende Franskmenn for å nevne en ting. Kvinnen blir også blant annet forvandlet til et løvetann-blad. Om hun finner sin kjære er ikke noe jeg skal svare på her, men kan jo si at det er en veldig rar reise vi er vitne til, og det finnes nok ikke bare en måte å tolke alt det rare som skjer i denne sære kortfilmen. Det er noe veldig drømmende over det hele.

Man kan trygt si at filmen er som å se et Dali-bilde i bevegelse sauset inn med litt god Disney-animasjon. Det er stort sett gammeldags animasjon, men dukker opp noe digitalt her og der. Det er vel dette man kan kalle vakker surrealisme. Musikken i filmen er en sang som er veldig gammeldags-disney.

Destino er veldig kul hvis man er ute etter en rar, men samtidig vakker film som har en helt fantastisk animasjon.

Se filmen her

Boys (2008), Sør-Korea, Regi: Yoon Sung Hyun

Boys er en 30 minutters lang kortfilm regissert av Yoon Sung Hyun en regissør som er kjent for filmen Bleak Night, en film jeg har hørt veldig mye bra om og som jeg tenkte jeg skulle få sjekka ut en dag.
Det er nettop som ekstramateriale til Bleak Night-dvden at man finner denne kortfilmen. Jeg fant heller ikke noe bilder fra den på google heller, så da blir det uten noe bilde for denne gang.

Filmen handler om to svært forskjellige videregående-gutter som blir venner, en er den utadvente bølla Tae-jun (Min-woong Lee), mens en er den innadvendte sveklingen Jin-uk (Kyo-hwan Ku). De blir gode venner på veien hjem fra skolen. Og gjennom filmen følger man de to mens de lager en drage sammen, dette til tross for at vennene til Tae-jun ledet av drittsekken Bum-seok (Si-kwon Kim)  ikke liker at han er sammen med Jin-Uk på fritiden-

Boys er en god film om hvordan det er å gå på skole og at man fort kan bli utstøtt dersom man velger å bli kjent med noen utenfor sin klikk, og hvor mye baller det faktisk kreves og stå opp for de som ikke er så tøffe og som ikke har noen. Det er lett å kjenne igjen når Tae-jun ikke tørr å ta telefonen når Bum-Seok ringer når han er sammen med Jin-uk. Dette er noe alle som har vært i den samme situasjonen kjenner seg igjen i.

Skuespillerne gjør en god jobb. Kyo-hwan Ku spiller bra som innesluta mobbeoffer, han er ikke personen som snakker så veldig mye. Han virker til tider rett og slett redd for å si hva han mener og føler. Men Min-woong Lee klarer tydelig å vise seg som utadvendt kar som ikke er redd for å si det han mener. Bum-seok passer også godt som den litt smådumme tapern av en bølle. Man har rett og slett lyst til å gi han en skikkelig omgang juling.

Boys viser bra hvordan det er å være ungdom og at ting ikke alltid er så greit, enten man er populær eller upopulær. Boys viser også godt hvorfor Sør-Korea har mye kvalitet når det kommer til film.